Hvor kommer yoga fra ?

51A5a6uZQnLDe gymnastiske øvelsene som kalles yoga i våre deler av verden, er bare ett aspekt av bredere tradisjoner, hvis mål er å føre individet fram til kosmisk bevissthet eller enhet med det guddommelige. I boka « A Brief History of Yoga» leverer Ramesh Bjonnes et velskrevet bidrag til forståelsen av disse tradisjonene. Med 40 års erfaring i bruk av yoga-teknikker, og omfattende teoretiske studier, har Bjonnes et godt utgangspunkt, og han veksler mellom de store perspektivene og sine personlige erfaringer på en fruktbar måte.

Nå kunne tittelen like godt vært «A Brief History of Tantra», for grunnteorien i boka er at yoga springer ut av de tantriske tradisjonene. I våre dager oppfattes tantra gjerne som en oppskrift på avanserte seksualøvelser. Bjonnes gir begrepet en bredere forklaring, skjelner mellom ulike retninger og forklarer hvilken plass rituell sex har i det hele. Det blir også noen kommentarer til helsestudioenes varianter av yoga. Bjonnes kan nok kritisere slike populære fenomener for manglende dybde, men han mener også de kan være portåpnere til den dypere forståelse og praksis som tantra representerer.

Boka fører Indias religiøse tradisjoner tilbake til to hovedkilder; veda og tantra. I drøftingen av forholdet mellom disse to griper forfatteren inn i sentrale diskusjoner. Lenge ble det forutsatt av historikerne at hinduismen har sine røtter i den såkalte «ariske invasjon». Teorien går ut på at de vediske hymnene og de ritualene og verdensbildene de beskriver ble ført inn i India av invaderende, indo-europeisk-talende stammer ca. 2 000 år før vår tidsregning. Indiske (og enkelte vestlige) historikere har, i polemikk mot vestlig akademisk dominans, utfordret denne oppfatningen, som de mener fratar India ansvaret for sin egen kultur. De har hevdet at det aldri var noen arisk invasjon, men at vedaene og de tilknyttede filosofiske og religiøse tradisjonene i sin helhet har oppstått på det indiske subkontinentet. Til støtte for dette har de først og fremst brukt den prehistoriske Indus-sivilisasjonen, hvis byer blomstret flere tusen år før det antatte tidspunktet for den ariske invasjonen.

Bjonnes støtter seg på nyere forskning med bakgrunn i DNA-studier, som modifiserer invasjonsteorien ved å hevde at den foregikk i rykk og napp gjennom mange hundre år. Men han trekker ikke av dette den konklusjon at også Indus-sivilisasjonen var arisk. Tvert imot hevder han at det var dravidiske folk som bygde Indus-sivilisasjonen, og at de tilba en form av guden Shiva og praktiserte tidlige versjoner av tantrisk religion.

Det er ingen uenighet blant forskere om at hinduismen har utviklet seg fra møtet mellom ariernes vedahymner og offer-tradisjoner på den ene side og de eldre tradisjoner som vi ser blant annet i Indus-sivilisasjonen. For Bjonnes er tantra et uttrykk for slike eldre tradisjoner, i strid med brahmansk religion. Han mener Shiva har vært en historisk person som systematiserte tantrisk filosofi og praksis enda tidligere enn Indus-sivilisasjonen.

Det har vært skarpe motsetninger mellom vedisk og tantrisk religion som først har myknet i shramana-perioden (ca 500 før vår tidsregning). Bjonnes mener at yoga i denne perioden begynte å ta form i ei spesiell gruppe asketikere, Ajivikaene. Fra dette utgangspunktet er yoga blitt innvevd i de brede tradisjonene som utgjør hinduismen, så vel som i andre sørasiatiske religioner som buddhisme og jainisme.

Bjonnes presenterer en historisk oversikt over utviklinga av tantrisk og dermed yogisk tradisjon. i den oversikten savner jeg en grundigere drøfting av hinduismens store fornyer Adi Shankara og hans rolle som yogi og tantriker, Nært knyttet til Shankaras virke er jo også opprettelsen av akharaene, de store sammenslutningene av sadhuer som nettopp praktisere de tantriske tradisjonene i alt sitt mangfold. Disse akharaene nevner Bjønnes overhode ikke. En årsak til denne utelatelsen kan naturligvis være at Bjonnes sin guru er Shriii Shrii Anandamurti, grunnleggeren av organisasjonen Ananda Marga, som kan sees som en konkurrent til akharaene.

Bjonnes gjør utstrakt bruk av Anandamurti som kilde i sin historiske framstilling, det vil akademiske religionshistorikere stille seg svært skeptisk til. Skeptisk vil akademikerne også være til beretninger om Shivas besøk i Europa, eller om tantriske tradisjoner blant vikingene. I dette siste støtter Bjonnes seg blant annet på Gundestrupkjelen, der noen av relieffene framstiller skikkelser som har likheter med Shiva-figurer.

Dette poenget henger sammen med den overordnede teorien i boka, som er at tantra ligger til grunn for mystiske tradisjoner over hele verden: «Tantric practitioners can be found, irrespective of religion, wherever there is spiritual practice, wherever there is an attempt to obtain spiritual liberation». Det er mulig å anerkjenne likheten i de mange mystiske tradisjoner denne planeten byr på, men å føre dem alle tilbake til én tradisjon på denne måten er tvilsom historieskriving. Det  utvanner  dessuten begrepet Tantra som boka jo skulle forklare og sette i sammenheng med yoga.

Når dett er er sagt anbefales denne lille boka for alle som er interessert i yoga og tantra, eller i mystisisme generelt.

Reklamer

4 kommentarer (+add yours?)

  1. ramesh253
    jul 28, 2018 @ 21:11:54

    Kjaere Jan B. Windheim: Takk for din kritikk av min bok og din anbefalelse til dine lesere. Det er riktig at grunntemaet i min bok er at yoga’s opprinnelse ligger i Tantra-tradisjonen, men det er ikke rigtig at jeg mener at alle andelige tradisjoner har sin opprinnelse i Tantra. Det jeg mener, og som ogsa menes med sitatet du gjengir av Anandamurti, er at den Tantriske «esprit» finnes i alle autentiske visdomstradisjoner, enten det er Zen, Buddhisme eller mystisk Kristendom. Tantra er en egen historisk tradisjon, men Tantra kan ogsa sees som en universell teknikk, en andelig transformasjon i motsetning til en andelig tro. Tantra kan ogsa beskrives som en praktisk mystikk, i motsetning til dogmatisk religion. Selv om man i mindre grad finner en slik praktisk mystikk innen de store religioner, sa har de ogsa en indre, universell, og Tantrisk «spirit.» Et annet navn for denne universelle tradisjonen er begrepet fra Aldous Huxley, nemlig » the perennial philosophy.» Det er mulig at jeg ikke forklarte dette godt nok. Men det er altsa det som menes med sitatet fra Anandamurti–ikke at den egenartede Tantra-tradisjonen fra India er opphav til alle historiske religioner. Den andre misforstaelsen er at du mener at jeg ikke har nevnt «akharaene» fordi de representerer en «konkurrerende» tradisjon overfor Ananda Marga. Jeg er enig i at det nok var en feil a ikke nevne deres grunnlegger Adi Shankara. Han var, som du skriver, en viktig historisk skikkelse og burde vel blitt omtalt. Men nar man skriver en kort bok om et sa stort og kompleks tema som yoga’s historie, sa er det desverre mange ting og personligheter som ma utelates–men ikke pa grunn av at disse var «konkurrenter.» En slik autentisk tradisjon som Adi Shankara’s gir jo en ellers meget fargerik tradisjon bare enda dypere farge. Men ellers mange takk for en solid omtale. Med vennlig hilsen, Ramesh Bjonnes

  2. Jan Bojer Vindheim
    jul 29, 2018 @ 09:37:18

    takk for din klargjøring.

    Det er naturligvis mye som ikke får plass i ei så kort bok, men jeg synes du har fått med mye. Det som blant annet interesserer meg (som religionsforsker) er dynamikken mellom objektiv vitenskap og de muntlige tradisjonene som f. eks. Anandamurti representerer. Derfor likte jeg godt de avsnittene der du gjengir hans fortellinger om den historiske Shiva.

    Så beklager jeg om jeg har feilvurdert forholdet mellom Ananda Marga og de tradisjonelle akharaene. Jeg har venner i Juna Akhara som er svært negative til Ananda Marga (og dyrker hindutva og avviser den ariske invasjon). Jeg tenkte meg at motsetningene kanskje gikk begge veier, og er glad om så ikke er tilfelle. Men kan ikke Ananda Marga oppfattes som en (moderne) akhara; dvs en sammenslutning av innvidde tantrikere i en hierarkisk organisasjon ?

  3. ramesh253
    jul 29, 2018 @ 13:36:47

    Jeg har aldri hort noen kritikk mot akharaene fra Indiske Ananda Marga ledere. De er kritiske overfor Hindutva, kastesystemet, osv, men henger seg ikke opp ia kritisere spesielle grupperinger siden de vet at India er et komplisert samfunn. Jeg diskuterte Hindutva med en Indisk Avadhuta fra AM i gar, og han mente at Hindutva er en naturlig reaksjon og en respons til bade Muslimsk og Britisk undertrykkelse over hundrevis av ar. Han stottet ikke opp om Hindutva per se, men forklarte bevegelsen utfra et mer langsiktig syn. «All these limited dogmas must be expressed in order to overcome them,» sa han. Det er nok riktig at Ananda Marga er en moderne versjon–man kan se det i deler av filosofien til Anandamurti, men pa det praktiske plan innen meditasjonen er det veldig tradisjonelt og representerer en original, Tantrisk tradisjon uten mye moderne eller Hindu-religionsk innflytelse.

  4. Jan Bojer Vindheim
    aug 05, 2018 @ 17:04:35

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: