Stille etter stormen på Sinjar.

En tidligere versjon av denne artikkelen ligger her: https://www.transitmag.no/2022/05/03/nye-kamper-om-sinjar-tusener-av-jesidier-er-drevet-pa-flukt/

 I slutten av april rykket  den irakiske hæren inn i Sinjar-området, og krevde at  jesidi-militsen  YBS måtte oppgi sine sjekkpunkter. Det fulgte kamper som drev flere tusen jesidier på flukt, men YBS har trukket seg tilbake, og situasjonen skal nå være rolig.

 

Fjellkammen Sinjar ligger mellom Eufrat og Tigris, nær grensa mellom Irak og Syria.  Den har i hundrevis av år vært et tilfluktsted for minoriteter, blant annet de ikke-muslimske jesidiene som utgjør flertallet av innbyggerne i dette området. Etter at den såkalte Islamske Stat angrep Sinjar i 2014 og drev befolkningen  på flukt, har områdets status vært uklar. Både  interne krefter i Irak og utenlandske makter som Iran og Tyrkia griper inn og kompliserer situasjonen. En rekke væpnede grupper holder til i området, og i disse dager gjennomfører den irakiske hæren en offensiv mot en milits knyttet til PKK.

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon.  

Noen jesidistyrker ble værende, og ble formelt tilsluttet stats-støttede FMS. Viktigst av dem er YBS, eller Yabsha, som er alliert med geriljaorganisasjonen PKK, og søsterorganisasjonen PYD som har makta i det nordøstlige Syria. Yabsha oppsto etter at geriljaer fra PKK og PYD  i august 2014 kom til unnsetning for de beleirede jesidiene som KDP hadde forlatt. Yabsha har blitt ønsket velkommen av jesidier,  som motvekt til KDP, og til jesidienes tradisjonelle lederskap i den kurdiske regionen. Men Yabsha står for en radikal sosialistisk ideologi , «demokratisk autonomi». Den er utarbeidet av PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan og utfordrer grunnleggende holdninger blant jesidiene. 

Under ledelse av kaderpartiet PKK har Yabsha tatt kontrollen i store deler av Sinjar og bygd omfattende baser i fjellene. Tyrkia som i snart 40 år har ført krig mot PKK, anser både PYD og YBS som sine fiender, og angriper derfor disse basene med droner og fly. Ledende YBS-kommandanter er flere ganger drept med droner. Sivile blir naturligvis også rammet. President Erdogan har tilmed truet med bakkeinvasjon for å fjerne «PKK-terroristene».

Alt dette bidrar til at de fleste jesidiene som flyktet for angrepet fra IS i 2014, fortsatt er flyktninger. Et flertall oppholder seg i den kurdiske regionen, og svært mange bor på åttende året i elendige teltleire. Dårlige leveforhold på toppen av en traumatisk historie med voldtekter og massemord, sørger for at teltleirene rommer mange med psykiske og  fysiske problemer, og rammes av mange selvmord.  

Når flyktningene blir spurt om hvorfor de ikke vender tilbake til Sinjar er det tre svar som går igjen: ingen bolig, mangel på infrastruktur  og manglende sikkerhet. Ingen av disse problemene kan løses før ansvaret for Sinjar er avklart. Irakiske myndigheter i Bagdad og Erbil  har mange problemer  å slite med. De har ikke prioritert jesidiene høyt, men kan i lengden ikke overse den vanskelige situasjonen.

I oktober 2020  inngikk den irakiske regjeringa i Bagdad og den kurdiske regjeringa i Erbil, åpenbart under press fra USA, en avtale om sikkerhet i Sinjar. Avtalen kan synes å komme i møte de omforente krava fra jesidiske organisasjoner om lokal kontroll over administrasjon og sikkerhet i Sinjar. Men den er inngått mellom de to regjeringene uten at den berørte lokalbefolkningen har vært involvert, og den er blitt møtt med omfattende protester fra yabsha og andre jesidier.

Avtalen gir den kurdiske regjeringa i Erbil og den irakiske regjeringa i Bagdad felles ansvar for gjenoppbygging og sikkerhet. De skal samarbeide med en folkevalgt administrasjon. Videre skal det opprettes en ny jesidisk sikkerhetsstyrke. Andre irregulære væpnede styrker skal fjernes eller oppløses. Dette blir blir oppfattet som et krav om at YBS, men også de irregulære FMS-styrkene og Haydar Sheshos HPE  -militsmå bort, mens KDPs peshmergastyrker skal komme tilbake.  

Dette griper inn i en dyp og langvarig konflikt blant jesidiene: skal de identifisere seg som kurdere, eller er de en selvstendig etnisitet? Og hvis de er kurdere, må de da velge mellom det korrupte kurdiske KDP,  og de beinharde revolusjonære i PKK?   

Mange ønsker å slutte seg til den kurdiske regionen der deres viktigste helligdom. Lalish,  så vel som den  tradisjonelle politiske og religiøse ledelsen holder til. Men jesidiene i Sinjar har ofte vært i konflikt med  lederskapet i Lalish, og noen støtter også idag alternative ledere.

En pekepinn om opinionen får vi i valgresultatet fra oktober 2021. Da ble fem jesidier valgt inn i det irakiske parlamentet i Bagdad. Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer det uavhengige jesidi-partiet, Pekhateya Ezidi, som har hatt dette mandatet siden 2005. Partiet ser jesidiene som en egen etnisk gruppe og ikke som kurdere. De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til Vian Dakhil og to andre kandidater fra det herskende kurderpartiet KDP  Etter fintelling ble også en jesidi fra Kirkuk, Ronza Saydo, valgt inn. Han representer et annet kurdisk parti,  PUK. 

Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. En del av forklaringen er at de mange stemmeberettigede i leirene var under sterkt press fra KDP, men heller ikke i områdene PADE, eller YBS, kontrollerer, fikk de mange stemmer. Dette tyder på at Sinjar-jesidienes oppslutning om «demokratisk autonomi» er situasjonsbetinget og ikke bygger på ideologisk aksept. Det viser også en realistisk vurdering: KDP.  sitter på pengesekken, og lønner både peshmergas, lærere og andre offentlig ansatte. KDP bidrar dessuten til omfattende restaurering i Lalish.  Yabsha kan ikke love noen  økonomisk støtte, men tiltrekker seg derimot hyppige tyrkiske bombeangrep. 

Den irakiske hæren bygger nå en mur langs grensa mot Syria. Offisielt er hensikten å hindre IS i å krysse mellom landene, men i like stor grad vil muren bryte kontakten mellom YBS og de syriske kurderne. I april 2022  krevde  så den irakiske hæren at YBS skulle forlate sine sjekkpunkter i Sinjar.  YBS nektet, og det brøt ut harde kamper. Hæren bruker både artilleri, stridsvogner og helikopter. Dette har utløst en ny strøm av flyktninger fra Sinjar til den kurdiske regionen. Samtidig trapper Tyrkia opp sine angrep mot PKK lenger nord i Irak. Det er naturlig å se disse offensivene i sammenheng, selv om regjeringa i Bagdad benekter å samarbeide med Tyrkia.

Bagdad har også et annet mål med aksjonen. Folkets mobiliseringsstyrker, FMS, ble opprettet med iransk støtte for å drive den Islamske Stat tilbake. Idag er disse styrkene en maktfaktor mange steder, samtidig som trusselen fra  IS er betydelig redusert. Både sjia og sunni-politikere i Bagdad ønsker å redusere avhengigheten av Iran og å svekke Irans forlengede arm;  nemlig FMS.  Bagdad ønsker å erstatte FMS-militsene med styrker fra hæren, og da kan YBS være et greit sted å begynne. Det er likevel ingen grunn til å tro at  irakerne klarer  å fjerne PKK, i form av YBS, fra Sinjar. Yabshas styrker er veltrente og motiverte, og de  har sine baser gravd  dypt inne i fjellet.  

Beboerne i flere landsbyer tok i begynnelsen av mai til gatene , og forlangte at alle væpnede styrker måtte trekke seg ut av boligområdene.  Både YBS, HPE og hæren har  derfor trukket seg  ut en rekke steder, men de irakiske styrkene har full kontroll i Sinjar by.

Avtalen fra 2020 krever at Sinjar skal styres av en folkevalgt forsamling og trygges av av en lokalt rekruttert politistyrke. Hovedproblemet har vært de lokale militsene. At nasjonale styrker nå overtar kontrollen over det meste av Sinjar kan bidra til økt sikkerhet, og gjøre det mulig for enda fler å vende tilbake fra leiren i Kurdistan.  Men den langsiktige situasjonen er fortsatt usikker, og de tyrkiske angrepene vil  fortsette så lenge  PKK-tilknyttede styrker finnes her.  

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: