Kvinner med gevær (1)

Diana Nammi; tidligere kjent som peshmergaen Galavezh

De kurdiske militsene som er aktive i alle deler av Kurdistan har en lang historisk bakgrunn,  men det er først i seinere år at kvinner har deltatt i større omfang. Iranske Komala var blant de første til å gi kvinner våpen, og  iallfall  to  kvinner som har flyktet til Vesten har utgitt bøker der de beretter om sine erfaringer fra denne  kommunistiske  organisasjonen.

De to er Amineh Kabaveh, kjent som riksdagsmedlem i Sverige, og  Diana Nammi, som idag er er akademiker i England. Kakabaveh kommer jeg grundigere tilbake til, denne bloggen blir mest om Nammi.

Begge var tenåringer da de sluttet seg til geriljaen, og havnet etterhvert som aktivister i Vesten. Med seg fra hjemlandet hadde de personlige opplevelser ikke bare av å bli undertrykt som kurdere, men i minst like stor grad å være undertrykt som kvinner. Et godt eksempel på det som kalles interseksjonell undertrykking; undertrykking langs flere konfliktlinjer.

Det er jo dessverre slik at kvinner blir systematisk undertrykket i patriarkalske samfunn som de kurdiske. Både Nammi og Kakabaveh har kjempet mot den videreføringen av sosial kontroll over jenter og kvinner som i  verste fall manifesteres som «æresdrap», og som kurdere og andre folkegrupper har tatt med seg til Vesten. Kampen for kvinners frigjøring i innvandrermiljøene har ført dem på kant med venstreorienterte grupper som i frykt for «islamofobi» har ønsket å glatte over problematiske sider ved innvandreres kultur.

Komala er en av de viktigste kurdiske organisasjonene i Iran, med en lang illegal historie.  Nammi, eller rettere Galavezh,  forteller hvordan organisasjonen sto fram offentlig  i opprøret mot Sjahen  i 1979, og spilte en viktig  rolle i  de kurdiske områdenes kamp mot  det nye religiøse diktaturet  som Ayatollah Khomeini og hans tilhengere etablerte. Nammi var 17  år gammel svært aktiv i sin hjemby Baneh, og måtte flykte da revolusjonsgarden etter harde kamper inntok byen. Hun ble tatt opp i Komala og levde i 12 år blant peshmerga-soldatene. 

Geriljaen hadde sine baser i fjellstrøkene og drev også propagandavirksomhet og sosialt arbeid i landsbyene. For Galavezh var det viktig å hjelpe landsbykvinnene, og forklare både dem og  mennene at kvinner har egne  rettigheter.  Tvangsekteskap  for mindreårige var vanlig og mishandling utbredt.   

Heller ikke i Komala hadde kvinnene oppnådd likestilling. Partiet ville blant annet bestemme hvem jentene kunne gifte seg  med, og det gikk snart opp for Galavezh at den rolle hun og hennes venninner ble tildelt i det revolusjonære partiets baser, var de tradisjonelle kvinnelige oppgavene: matlaging, sjukepleie osv. Sammen med andre kvinner forlangte hun  å få delta også i den væpnede kampen. Hun ville ha gevær, og klarte  etterhvert  å få utdelt et. Det var det vanskelig for mange mannlige å godta, så vanskelig at noen forlot  peshmergas i protest. Galavezh ble den første kvinnelige kjemper i Komala, men fikk snart følge av flere.

Komala var bare et av flere kurdiske partier, som alle  hadde sine væpnede styrker.  Kurdistans Demokratiske Parti hadde lenge vært det største(det forkortes gjerne til KDP-I for å skille det fra KDP som regjerer i Nord-Irak). Partiet var grunnlagt under annen verdenskrig og sto i 1946 bak opprettelsen av  en kortvarig kurdisk republikk i byen Mahabad. Faren til Galavezh  fortalte henne  at han hadde deltatt som peshmerga den gangen. KDPI forsøkte å forhandle med Khomeinis regime, noe Komala anse som forræderi.  (For KDPi sin del førte disse forhandlingene to ganger til at deres representanter ble drept av regimet).  Komala og KDP kjempet ofte sammen mot revolusjonsgarden og regjeringshæren, men det var også viktige motsetninger, og det kom i en periode til harde kamper dem imellom. 

I likhet med andre kurdiske partier har både Komala og  KDPi tatt imot den økonomiske og militære hjelp de har kunnet få.  På 1980-tallet betydde dette at de allierte seg med Saddam Hussein mot de irakiske kurderne, som på sin side var alliert  med mullaene i Teheran.  Da den væpnede kampen inne i Iran dabbet av på 1990-tallet, flyttet  såvel Komala som KDPi sine hovedkvarter  til  områder av irakisk Kurdistan styrt av  partiet PUK.  PUK var  avhengig av støtte fra Iran, og iranske agenter opererte derfor fritt. Dette skapte frykt hos de iranske partiene.

Eksiltilværelsen var langt fra den sosiale mobiliseringa i landsbyene som lå Galavezh sitt hjerte nærmest.  Hun hadde dessuten giftet seg og blitt mor. Hun emigrerte derfor med sin familie til Storbritannia. Der hun har dannet organisasjonen  Iranian and Kurdish Women’s Rights Organization (IKWRO) som  blant annet kjemper for kvinners rettigheter  i de kurdiske eksilmiljøene. Hun har fortalt om sitt liv i boka «Girl with a Gun» som dette blogginnlegget bygger på.