Grønn seier med bismak

Framgangen for De Grønne under det svenske valget i helga er såpass stor at den også har vakt oppmerksomhet her i Norge. Det var bare tre partier som gikk fram; Moderaterna, Sverigedemokraterna og – Miljöpartiet. Framgangen fikk litt dårlig smak både av at den rødgrønne alliansen, der miljøpartiet inngikk, ikke nådde fram til regjeringsmakt, og ved at de åpent rasistiske Sverigedemokraterna kom inn i Riksdagen med god margin. Et resultat på 7,2% og 25 mandater til riksdagsvalget er ikke dessto mindre en betydelig seier for Miljöpartiet og for de to talspersonene Peter Eriksson og Maria Wetterstrand. Framgangen bekrefter en tendens vi har sett mange steder i det siste, at oppslutningen om grønne partier øker sterkt.

For det norske Miljøpartiet De Grønne, som er vant til å regnes i promiller på meningsmålingene (om vi i det hele tatt vises) er det lett å bli blendet av vårt svenske søsterpartis ferd mot stjernene. Framtredende medlemmer av partiledelsen er åpenbart imponerte, og håper bare at de kan gjenta suksessen på norsk jord.

Når nå valgdagen er over kan det være på sin plass ikke bare å se på hvor mange stemmer som er vunnet, men også på hva framgangen har kostet, Det kan derfor være lurt å vie litt oppmerksomhet til de kritiske røstene som har latt seg høre innad i det svenske miljøpartiet, slik som de tidligere språkrørene Birger Schlaug og Per Gahrton. Begge peker på faren for at den grønne profilen kan forsvinne i den sosialdemokratiske omfavnelsen, men de er uenige om hvorvidt det likevel var forsøket verdt.

Samarbeidet med socialdemokraterna er utviklet over tid, som følge av en planlagt strategi fra partiledelsen side, som miljöpartiets grunnplan har sluttet seg til uten stor begeistring, men med betydelig lojalitet. Det er verdt å huske på at de grønne partiene har vokst fram i protest mot den utviklingsoptimisme og vekstfilosofi som de sosialdemokratiske partiene har utviklet etter at de i begynnelsen av forrige århundre trådte ut av sine kommunistiske barnesko.

Et samarbeide med betongsosialismen bør sitte langt inne. Nå har jeg selv deltatt i et rødgrønt samarbeide i Trondheim siden 2003. MDG føler at vi i dette samarbeidet har fått større gjennomslag for våre synspunkter enn vi ville kunnet få på egen hånd, men vi er også smertelig klar over at det alltid er Arbeiderpartiet som har det avgjørende ordet. De andre partene i Samarbeidet er SV og Senterpartiet; vi har et svært godt forhold til med SV, mens vi opplever at Senterpartiet trekker samarbeidet i en helt annen retning enn den vi ønsker.

Det kan vær verdt å peke på likheter og forskjeller. I Norge har jo Senterpartiet framstilt seg som et grønt parti, og som et bevis på De Grønnes maktesløshet har de i stor grad sluppet unna med dette. SPs Tone Sofie Aglen hevdet nylig i Adresseavisen at hun savnet det grønne innslaget i samarbeidet i Trondheim. Fra MDGs side har vi ikke registrert at SP har kommet med noen radikale miljøforslag som vi har unnlatt å støtte, men vi har mange eksempler på miljøtiltak som frk Aglen har kjempet mot med nebb og klør. Tilsvarende så vi på svensk TV i natt at Maud Olofsson fra det svenske Centerpartiet klagde over at Miljöpartiet fikk stemmer «fordi de hadde miljø i navnet», i motsetning til hennes eget parti. (En medvirkende årsak kan selvfølgelig også ha vært at Centern i regjering aksepterer bygging av nye kjernekraftverk i Sverige.)

Nå har altså de svenske grønne blitt inviterte til å redde den borgerlige alliansen fra å samarbeide med Sverigedemokraterna. I lys av partiets tradisjonelle blokkuavhengighet skulle et slikt samarbeide ikke være mere unaturlig enn et samarbeide med betongsosialistene, men Maria Wetterstrand har meget klokelig pekt på at det ville vær umulig for Miljöpartiet å delta i en regjering som ikke bare har en elendig miljøpolitikk og en elendig sosialpolitikk, men som også satser på kjernekraft.

De tyske grønne surfer i disse dager høyt på meningsmålingene fordi de holder fast ved sin motstand mot kjernekraft. også i Sverige har dette vært en av grunnpilarene i den grønne politikken. Det kan som veteranen Per Gahrton påpeker, være grunn til å hold seg tilbake fra et formalisert samrøre med Reinfeldt; og nøye seg med å støtte de borgerliges forslag dersom de samsvarer med grønn politikk.

Det er iallfall nå tid for å fordøye framgangen, og ikke kaste den bort på samarbeide med motstandere av grønn politikk, være seg på venstre eller høyre fløy.