Blokkpolitikkens krise

Sondre Båtstrand og Hanna Marcussen er likestilte talspersoner for MDG, som i likhet med svenskene avviser den gammeldagse partilederen

Det svenske valgresultatet viser nok en gang at det etablerte partimønsteret slår sprekker. Partier fra begge de tradisjonelle blokkene forenes i avsky mot Sverigedemokraterna, og i ønsket om å få De Grønne på sitt lag. To partier som ikke passer inn i forrige århundre konfliktlinjer definerer på denne måten den politiske situasjonen i vårt naboland.

I Norge er FRP plassert langt ut til høyre, men partiet har jo først og fremst appell til den arbeiderklassen som skulle vært de sosialistiske partienes velgergrunnalg. Sverigedemokraterna har i enda større grad et program som forener tradisjonelle venstrestandpunkt som vern om velferdsstaten med nasjonalisme og rasisme.

I hundre år har klassekampens retorikk ligget under det europeiske partimønsteret. Det har vært borgarna mot sossarna, de rødgrønne mot de borgerlige, og Labour mot Tories. Variasjonene er mange, men grunnmønsteret er et stort sosialdemokratisk parti mot ett eller flere konservative partiet. Dette mønsteret har vært så dominerende at alle andre konfliktlinjer har blitt underordnet.

Vi ser nå at de store sosialdemokratiske partienes langsomt mister sin dominerende rolle , og det oppstår et mere flertydig mønster der alliansene ikke er like selvsagte.

På 1970-tallet fikk vi i Norge, i kjølvannet av EEC debatten, et fellesskap mellom sentrumspartiene og radikale sosialister, som på sitt mest optimistiske håpet å kunne bryte blokkpolitikken og presentere et friskt og grønt alternativ. I Norge fikk denne bevegelsen navnet populisme, den forente folk fra Venstre, Senterpartiet og SV med deler av Arbeiderpartiet. Alliansen var imidlertid kortvarig, og blokkpolitikken var snart på plass igjen.

De grønne partiene som ble organisert på 1980-tallet sprang ut av de samme tendensene som hadde preget den norske populismen, og erklærte mange steder sitt ønske om å bryte den tradisjonelle politiske todelinga, så også i Norge, der Miljøpartiet De Grønne på sine første samlinger brukte slagordet: Ikke til høyre, ikke til venstre men foran.

I praktisk politikk har det likevel ikke vært så enkelt. Stilt overfor valget mellom å samarbeide med høyresida eller venstresida, har de grønne vanligvis falt ned på venstresida, men som debatten etter det svenske valget viser er det ingen automatikk i dette valget.

I Bystyret i Trondheim deltar MDG i et rødgrønt samarbeide med AP som dominerende part. Samtidig vokser oppslutningen om Høyre og Frp. Min partifelle Harald Nissen har derfor invitert Venstre og Kristelig Folkeparti til å samarbeide til venstre, framfor å gå inn i den klamme omfavnelsen til Frp og Høyre. Signalene så langt er positive, tilmed SV som tradisjonelt har hatet KRF, har sendt ut forsiktige koselyder. Dette viser likevel ikke annet enn at midtlinja i to-blokksystemet kan forskyves.

Langt klarere signaler kommer fra de tyske velgerne, der Die Grünen nå er like store som sosialdemokratene på enkelte meningsmålinger. I flere delstater har De Grønne gått til samarbeide med kristendemokratene. De som eventuelt måtte mislike dette har gått over til det nye venstrepartiet Die Linke. Norske SV forsøkte lenge å opprettholde et internasjonalt samarbeide både med røde og grønne partier. (Etter en tidligere svensk valgnatt erklærte Erik Solheim at «begge våre svenske søsterpartier har gått fram«, og siktet til Vänstern og Miljöpartiet) Men partiet hans har nå måttet velge Die Linke i Tyskland og Vänstern i Sverige.

MDG er dermed klarere enn tidligere den eneste representanten i den norske partifloraen for den internasjonale grønne partifamilien. Med den økte oppmerksomheten mot Miljöpartiet i Sverige har også norsk offentlighet begynt å se at det grønne alternativet ikke nødvendigvis er hverken venstreblått eller SV-rødt.

De Grønne partiene representerer en ny politisk dimensjon, som ikke i lengden kan sperres inn i det tradisjonelle partimønsteret.