Ett år hos PKK

I 2015 ble den nederlandske journalisten Fréderike Geerdink utvist fra Tyrkia, etter i flere år å ha rapportert fra de kurdisk-dominerte områdene av landet. Hun valgte da å fortsette sitt arbeide ved å oppsøke geriljabevegelsene som kjemper for den kurdiske befolkningen fra sine baser utenfor Tyrkias grenser.

I ett år  levde hun tett  sammen med  kvinner (og menn) som har  viet sitt liv til kampen for Abdullah Öcalans ideer. Resultatet er blitt ei uvanlig interessant bok, kalt This Fire Never Dies der vi får innblikk i de motiver og følelser som ligger bak slike radikale veivalg. 

Geerdinks år hos geriljaen begynner med et besøk hos ledelsen for alle disse organisasjonene, paraplyorganisasjonen KCK i Qandil-regionen i Irak. Der får hun sin plan godkjent av KCKs leder, Cemal Bayik, hvis ord er gjeldende i alle bevegelsens underorganisasjoner. Dermed har hun fri adgang til geriljaen såvel i Qandil, Kirkuk og Makhmour som i Kobane, Qamishlo og Sinjar.

Geerdink hadde allerede lenge rapportert om de ulike kurdiske grupperingene som følger ideologien til Öcalan(Apo) og gjerne sammenfattes under betegnelsenPKK. Formelt sett er dette ikke korrekt; PKK er idag en av mange organisasjoner som inngår i Sambandet av Kurdiske Samfunn, KCK, og det gjøres et stort og viktig poeng ut av å skille dem fra hverandre. Likevel er det vanlig å omtale dem alle som PKK, og Geerdink har da også gitt sin bok undertittelen «Ett år hos PKK».

Geerdink legger ikke skjul på at hun sympatiserer med Apo og hans tilhengere, men hun er langt fra ukritisk, og stiller flere ganger nærgående spørsmål til bevegelsens taktikk. Hun gjør også sitt beste for å forklare at PKK bare er én av mange organisasjoner innen KCK, og at PYD i Syria og YBS blant jesidiene er selvstendige prosjekt. Dette er viktig fordi forbindelsene til PKK er et avgjørende argument for dem som ønsker å bekjempe disse organisasjonene. Først og fremst gjelder dette Tyrkia som har ført krig mot PKK i mere enn 30 år og anser det som sin rett å angripe denne organisasjonen uansett hvor den måtte dukke opp. 

Tyrkias gjentatte angrep på  områder kontrollert av PKK i Irak og av PYD i Syria har nettopp denne begrunnelsen, det samme gjelder truslene mot PKK-tilknyttede militser på Sinjar. Når PKKs støttespillere verden rundt protesterer mot disse angrepene, er det organisatoriske skillet mellom PKK og PYD  (og YBS) et  hovedargument. Geerdinks reiser mellom de ulike områdene der APO-tilhengere opererer viser likevel, i likhet med boktittelen, at dette er samme bevegelse, uansett om navnene kan skifte. Apos bilde er allesteds nærværende.

Som kvinne er Geerdink spesielt interessert i de kvinnelige geriljaene. Ved å dele deres tilværelse vinner hun deres tillit og klarer å trenge under huden på dem. Når hun lar dem forklare hvorfor de valgte et liv i geriljaen, begynner de gjerne med å erklære sin dype kjærlighet til Öcalan, eller Serok Apo som han ofte kalles. De forteller om sin dype tro på PKKs ideologi, der kvinnefrigjøring er et sentralt element, og der det endelige målet er alle menneskers frigjøring fra kapitalisme, stat og patriarkat. Seinere forteller de om andre motiver, gjerne en uholdbar familiesituasjon, ofte et nært forestående uønsket ekteskap.      

Nå er de kvinnelige geriljaenes liv langt fra det feminister i Vesten vanligvis ønsker seg. Det er forventet at rekruttene, menn så vel som kvinner, oppgir sin sivile tilværelse for godt. De samler seg ingen eiendeler, får ingen annen betaling enn mat og klær, og lever i sølibat. Kvinner og menn lever i atskilte  leire, og personlig kontakt mellom kjønnene aksepteres ikke. Det anses for upassende å la det motsatte kjønn se klesvask som henger til tørk, spesielt undertøy. 

Slik sett lever geriljaene i en egen verden, der det gjelder andre regler enn i samfunnene omkring. Dette styrker samhold og  motivasjon, og er et viktig grunnlag  for den effektiviteten de viser når de overvinner fiender med flere folk og bedre utstyr.  Men denne isolasjonen skiller dem også fra de menneskene de arbeider for å frigjøre. Geriljakommandantene, som også er PKKs (eller KCKS) kadre, oppleves tidvis som fremmede blant arabere eller jesidier.

Mange journalister har oppsøkt Qandil og intervjuet Cemil Bayik og andre ledere, men ingen av dem har trengt dypt inn i den daglige tilværelsen i leirene.  Fréderike Geerdinks bok er nødvendig lesning for den som vil forstå PKK spesielt, eller den kurdiske kampen generelt.

Det er forøvrig svært nyttig for den som vil følge kurdisk politikk å abonnere på Geerdinks nyhetsbrev: https://frederikegeerdink.com/expert-kurdistan/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: