Rasisme i teori og praksis.

Rudolf Steiner hevdet det er kvalitativ forskjell på menneskeraser, men var han rasist?

Ordet rasisme er i våre dager et skjellsord, og mangler ofte et presist innhold. Ingen vil vedkjenne seg å være rasist og ingen ønsker dette ordet brukt om folk og bevegelser de respekterer. Ikke dessto mindre flagrer begrepet kontinuerlig gjennom offentligheten.

Min partifelle Øyvind Strømmen har i en serie på tre blogg-innlegg (1 2 3) sammenholdt moderne forskningsresultater, som viser at rasebegrepet er ubrukelig på dagens mylder av menneskelige gen-kombinasjoner, med noen av de mere grumsete holdningene i norsk debatt.

De som har fulgt med i norsk kulturliv husker den hissige striden om Rudolf Steiners syn på raser som raste i Morgenbladet og andre medier etter utgivelsen av det første bindet av Tore Rems store Bjørneboe-biografi. I løpet av denne debatten ble det avdekket ikke bare at raseteorier er en sentral del av Steiners antroposofi, men også at flere framtredende norske antroposofer har vært ivrige antisemitter. Ikke dessto mindre insisterer Steiner-tilhengere som Peter Waage og Cato Schiøtz med flere på at Steiner ikke var rasist og at antroposofien er en ikke-rasistisk ideologi.

Internasjonalt knytter denne debatten seg opp til en serie artikler skrevet av tysk-amerikaneren Peter Staudenmaier. Staudenmaier, som er tilhenger av de sosial-økologiske teoriene til Murray Bookchin, berørte først temaet i en en artikkelsamling med brodd mot metafysiske tendenser i den grønne bevegelsen, (Ecofascism – lessons from the German Experience), og har siden gått nærmere inn på antroposofien spesielt.

Tidsskriftet Humanist trykte en av hans artikler i år 2000, noe som utløste et indignert svar fra Peter Norman Waage, en spydig replikk fra fra Staudenmaier og et nytt svar fra Waage

Staudenmaier fortsatte sine studier, og kunne i det religionsvitenskapelige tidsskriftet Nova Religio nr 3, 2008, dokumentere hvordan Steiner helt til sine siste år forkynte at de ulike menneskerasene gjennomgår en trinnvis utvikling, slik at nye og høyere utviklede raser erstatter de gamle. Et snautt år før sin død kunne Steiner derfor holde et foredrag om den åndelige betydning av hudfarge, der han hevdet at lys hud er et tegn på høyere åndelig utvikling enn mørk hud.

Steiner-tilhengerne har i sine svar systematisk forsøkt å bortforklare disse uttalelsene. Mange av dem er sensurert bort fra nyere utgaver av Steiners skrifter, og antroposofer arbeider aktivt for å fjerne henvisninger til Steiners raseteorier på Wikipedia i Norge og verden over.

Nå er det langt fra min hensikt å forsvare alle Staudenmaiers vurderinger. Både i sine angrep på Steiner og i sine angrep på andre økologiske strømninger som han og hans læremester Murray Bookchin misliker, kan Staudenmaier være svært urimelig. Han har da også møtt sterk motstand fra mange andre enn Steinertilhengerne.

Mitt hovedinntrykk av den antroposofiske bevegelsen er positivt, og jeg har ingen grunn til å tro at antroposofene i dag bærer på skjulte rasistiske tilbøyeligheter. Steinerskolene og Camphill-bevegelsen, har – så vidt jeg kjenner til – aldri hatt noen form for rasistisk praksis. Vi kan altså frikjenne Rudolf Steiner og hans tilhengere for å være rasister i den betydning at de skulle ha en rasediskriminerende praksis.

Men vi kan ikke frikjenne Rudolf Steiner for å ha presentert en rasistisk ideologi. Hvis det ikke er rasisme å hevde at folk med lys hud står på et høyere åndelig nivå enn folk med mørk hud, har begrepet overhodet ingen mening.

På den annen side er ordet rasisme befengt med ytterst negative assosiasjoner. Å karakterisere Steiner som rasist vil derfor gi et feilaktig inntrykk. Vel presenterte han en filosofi der rasetenkning var en integrert del, men det blir urettferdig å knytte ham og hans tilhengere til begrepet slik det brukes idag.

Min konklusjon er derfor at Steiner nok var en rasistisk tenker, men at han ikke har grunnlagt en rasistisk bevegelse.