Tyrkia, Syria og den arabiske våren

Syrias folk lengter etter frihet

Den arabiske våren vant to raske seire i Tunis og Egypt, men situasjonen i begge landene er fortsatt ustabil, og befolkningen har til nå ikke kunnet høste de forventede fruktene av sin modige innsats.  I land som Marokko og Jordan har forsiktige løfter om reformer tilsynelatende stagget den demokratiske opposisjonen, mens Yemen vakler på randen av borgerkrig.

I Bahrain later det til at regimet har klart å undertrykke frihetskjemperne med vold, mens den allierte intervensjonen har hindret det samme i å skje i Libya. Gaddafis regime og opprørerne kjemper videre med store lidelser for  sivilbefolkningen som et av resultatene.

Dermed kommer vi til Syria, det landet der ekspertene hevdet opposisjonen ikke hadde muligheter. Men der har nå demonstrasjonene foregått i et halvt år, og regimets nådeløse undertrykkelse har ikke dempet gemyttene. Snarere ser det ut til at befolkningen har sluttet å frykte militæret. Store folkemasser trosser hæren og sikkerhetstyrkene. Det later til at demonstrasjonene for det meste har vært ikkevoldelige, men det er også åpenbart at det har vært væpnet motstand noen steder. Et voksende antall desertører slutter seg til opposisjonen.

Utenlandske observatører har lagt stor vekt på de religiøse og etniske motsetningene i Syria. Spesielt fokuseres det på Assad-familiens tilhørighet i alawit-sekten, som står i opposisjon til landets sunni-muslimske flertall. Enkelte forsøker å forstå hele konflikten i landet som et utslag av slike religiøse motsetninger.  Dette blir feil som utgangspunkt, men i den krisesituasjonen Syria nå befinner seg i vil slike konflikter lett øke i betydning.   Det gjelder også en  annen konflikt som kan vise seg vel så viktig;  nemlig konflikten mellom arabere og kurdere.

Kurderne som utgjør  mellom 10 og 15 % av befolkningen er stort sett konsentrert i de nordøstlige delene av Syria, langs grensa mot Tyrkia og Irak. De siste åra har de fått økt selvsikkerhet som følge av utviklinga av kurdisk autonomi på irakisk side av grensa.  De er imidlertid splittet i en lang rekke partier og bevegelser som dekker hele spekteret fra marxisme til islamisme.  De første månedene kviet de kurdiske partiene seg for å delta i masse-demonstrasjonene, og de kurdiske partiene har holdt avstand til forsøkene på å organisere en samlet front for opposisjonen. Men etterhvert som uroen har økt   har det vært massemobilisering også i de kurdiske delene av Syria. Dette  har ført til at den militære  undertrykkelsen  også har nådd  syrisk Kurdistan.

Og her kommer forholdet til Tyrkia inn. Tyrkia har de siste åra arbeidet for å markere seg som en regional stormakt og har lagt press på det syriske regimet for å stanse voldsbruken. En av beveggrunnene er at Tyrkia ikke ønsker å ta imot tusenvis av flyktninger, landet har derfor truet med å opprette en sikker sone for flyktninger på syrisk side av grensa – med andre ord en militær aksjon i på nabolandets territorium.

Og da renner tankene raskt tilbake til 1991, da Tyrkia nektet å ta imot kurdiske flyktninger fra Baathpartiets skrekk-regime i Irak. Resultatet ble at det internasjonale samfunn opprettet en ”sikker sone ” på irakisk side, en sone som etter hvert har blitt til den autonome regionen Kurdistan.

Tyrkia motarbeidet lenge denne utviklinga, av frykt for smitte-effekten i landets egen kurdiske befolkning, men har etter hvert innsett at et stabilt kurdisk regime i Nordirak også er i Tyrkias interesse.  Dette forhindrer ikke at Tyrkia har gått fra sin kortvarige oppmjuking av den innenlandske kurderpolitikken og har vendt tilbake til den harde linje.

Det forhindrer heller  ikke at Tyrkia kan være interessert i å styrke den kurdiske opposisjonen i Syria, som et ledd i å undergrave Syrias regionale makt.  Slik Syria lenge var  base for den tyrkiske kurderlederen Abdullah Öcalan og hans militante PKK-parti.

En sikker sone der Syrias kurdere kommer under tyrkisk kontroll vil både undergrave Damaskus og gjøre det lettere for Tyrkia å motvirke framveksten av et framtidig Stor-Kurdistan.  Ved å gripe inn i Syria vil Tyrkia derfor både kunne  fremme  egne interesser og framstå som en regional politimann. Dobbbel gevinst til Erdogan.

4 kommentarer (+add yours?)

  1. Amund Lie
    Aug 10, 2011 @ 16:18:15

    http://warsclerotic.wordpress.com/2011/08/05/a-saudi-plan-for-a-new-sunni-state-straddling-euphrates-river/

    A Saudi Plan for a New Sunni State Straddling Euphrates River

    DEBKA.-analysen er også interessant

  2. Jan Bojer Vindheim
    Aug 11, 2011 @ 08:22:01

    At saudiarabia skal ha planer om å bryte opp Syria kan vi kanskje ta med litt salt, men at nabolandene gjerne vil destabilisere regimet er det neppe tvil om. Her er en artikkel som hevder at den irakiske regjeringa (på vegne av Iran) støter Assad økonomisk:
    http://www.rudaw.net/english/news/iraq/3884.html

  3. Amund Lie
    Aug 11, 2011 @ 16:22:58

    Takk for svaret Jan .Jeg håper på et demokratisert Tyrkia vil utdype og forsterke båndene til de demokratiske kreftene blant Kurderne i Iran , Irak , Syria og Tyrkia . Robert Fisk ser mørkt på situsjonen i Syria : This slaughter will end only when words of condemnation are acted on

    Dictator of Damascus (and Libya ?) will continue his bloody reign until he is stopped .

  4. Jan Bojer Vindheim
    Aug 12, 2011 @ 14:38:46

    Og lørdag 13. august demonstrerer syrere i Oslo utenfor Stortinget kl 1600 .
    De krever at hæren må stanse myrderiene og at Assad må ga av.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: