Mitt libyske eventyr

Nasjonalmuseet ligger på sjøsida av Den grønne plass (nå Martyrplassen) i Tripoli.

Når det nå ser ut til at Gaddafi-regimets dager er over, og vi spekulerer over hvilken framtid Libya går imøte, renner mine tanker tilbake til to besøk jeg gjorde i Libya for femten år siden.

I 1995 var Libya internasjonalt isolert, på grunn av Lockerbie-bombinga og flere andre uheldige episoder. Gaddafi lette desperat etter politiske allierte, og det ble organisert en serie konferanser i Tripoli der representanter for ulike alternativ-bevegelser var invitert. Blant dem var representanter for alle Europas grønne partier, og som internasjonal kontakt for Miljøpartiet De Grønne fikk jeg derfor en tur til Libya med (nesten) alle utgifter dekket.

Gadafi hadde jo nedfelt sine visjoner i Den grønne bok, og trodde åpenbart at de grønne partiene kunne bli hans nye venner. Nå inneholder den grønne boka mange spennende ideer om samfunnets organisering, men dens grønne symbolikk peker ikke på økologi men på islam. Gadafis militante politikk var likevel  langt fra noen religiøs fundamentalisme.

Det var moro å komme til et land der nasjonalflagget var maken til de flaggene De Grønne bruker i Trondheim. Det var imidlertid lite som tydet på at regimet prioriterte miljøarbeide særlig høyt. Langs gatene lå det hauger med søppel, og kloakk og industriutslipp gikk urenset ut i havet.

På konferansen ble det presentert  en lang rekke foredrag om anti-imperialisme og den slags. Selv holdt jeg et kort innlegg om EU-avstemninga i Norge, som et eksempel på folkelig motstand mot makthavere og byråkrater. Det  var også foredrag om Libyas folkestyre, der det ble hevdet at arbeidere og bønder styrte landet gjennom et nettverk av folke-komiteer. Demokrati med flere partier var derimot  en maskert undertrykkelse som det libyske folk ble forskånet for, fikk vi høre. Denne samfunnsmodellen har åpenbart slektskap med syndikalismen, og blir den dag idag rost av enkelte radikale grupperinger.

Vi fikk se to filmer; The Lion of the Desert der Anthony Quinn spiller en libysk stammehøvding som kjemper mot den italienske okkupasjonen av Libya, og en dokumentarfilm jeg ikke husker tittelen på, som skulle bevise at CIA sto bak Lockerbie-bomben. Denne siste filmen minnet svært mye om Loose Change; som jo hevder at CIA sto bak angrepene i New York og Washington i september 2001.

Mitt ID-kort fra Tripoli

Under oppholdet var vi hele tida under bevoktning, men en dag fikk vi gå en liten stund rundt i Tripoli på egen hånd. Byen har en lang og fargerik historie og  er preget av mange vakre italienske bygninger fra kolonitida. Jeg benyttet anledningen til å se på romersk og gresk mosaikk i det historiske museet som ligger på sjøsida av Den grønne plass.

En dag ble vi kjørt kjørt østover langs  kysten. Det var en smal stripe fruktbart land med en fjellkjede på innsida. Vi kom  til en mindre by, og blei kjørt videre ut i ørkenen til et digert telt der vi etter flere timers venting (og reprise på de to filmene) fikk se Muammar Gadafi dukke opp på en scene. Han talte både vel og lenge på arabisk. Selv med simultanoversettelse ble det litt mye av det gode, talekunsten lot til å gå mere på å overvelde med ordflom  enn på rasjonell argumentasjon. Jeg kan sant å si ikke huske noe fra talen, men det kan jo være tolkens feil.

Noen måneder seinere fikk jeg en ny invitasjon til Libya,. Denne gangen var det The Jamahiriya Society som inviterte meg på meget kort varsel. I likhet med første gang ble ei gruppe av oss innkvartert i utkanten av Tripoli. Flere av deltakerne  var irer, som jeg etterhvert forsto hadde tilknytning til IRA, en organisasjon som Gaddafi på denne tida forsynte med våpen. Gadafis støtte til regimemotstandere i Vesten var det altså lite å utsette på. Vi ble forhørt av sikkerhetsfolk, og fikk se både the Lion of the Desert og filmen om CIA sitt ansvar for Lockerbie nok en gang.

Denne gangen fikk jeg også anledning til å besøke basaren som ligger ved den grønne plass, riktignok med to oppassere  – en  irsk og en libysk. De  meste etterspurte varene i basaren lot til å være amerikanske dongeribukser, t-skjorter med navnene på kjente tungrockmusikere, og kassetter med de samme gruppene. Lenger inn i de gamle  basarhallene  fant  jeg likevel noen kassetter med tradisjonell  libysk musikk, og noen husflidsvarer av varierende kvalitet.

Mine oppassere hjalp meg å veksle dollars i libyske dinarer, og jeg har fortsatt en bunke sedler med Gadafis bilde i en skuff. Disse pengene var og er nemlig totalt verdiløse utenfor Libyas grenser, som jeg fant ut på turen hjem via Tunis der de libyske pengene ble avvist med forakt overalt der jeg viste dem fram.

Når et nytt Libya nå skal ta form ser jeg den grønne plass for meg med Middelhavet i bakgrunnen. Hvor mye av Tripoli er lagt i ruiner i borgerkrigen? Det er antakelig mindre ødeleggelser der enn i byer som Misrata og Jabaliya. Men  det nye regimet står overfor store oppgaver i tida som kommer. Jeg håper det libyske folket skal slippe flere lidelser,  men mange frykter fortsatt uro lenge etter at den siste Gadafi-soldat er nedkjempet.

1 kommentar (+add yours?)

  1. Mac
    Aug 27, 2011 @ 23:26:37

    Mere reisebrev fra gamle dager!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: