Krigens paradokser

Titusener flykter for ISILs framrykking i Kobane

Titusener flykter for ISILs framrykking i Kobane

Framveksten av ISIL har endret det politiske kartet i Midtøsten og skapt reaksjoner over hele verden. Gruppa nådde et nytt nivå i sin nøye regisserte voldsbruk med angrepene i august på religiøse og etniske minoriteter i irakisk Kurdistan. Situasjonen har skapt en usannsynlig koalisjon av aktører som vil stoppe ekstremistene for godt. Motsetningene mellom disse midlertidige partnerne  er betydelige. På ulike nivå posisjonerer de seg alle for en situasjon der trusselen fra ISIL er redusert.

Internasjonal militær støtte, inkludert flyangrep fra USA og Frankrike, har stanset ISILs angrep på kurdiske områder i Irak. Til gjengjeld har gruppa satt inn et avgjørende angrep mot den kurdiske enklaven Kobane i Syria.

Nå er det ingen tvil om at langsiktige løsninger på de underliggende årsakene til ISILs framgang er vanskelige å skimte, og må omfatte betydelige politiske og strukturelle endringer. Men på kort sikt foreligger det akutt fare for omfattende massakrer, i Kobane, på Sinjar og en rekke andre steder.

FN har slått fast det internasjonale samfunnets plikt til å beskytte folk i slike situasjoner;  Responsibility to Protect, eller R2P. Sjelden oppfylles kriteriene for slik innsats mer tydelig enn der ISIL herjer. Likevel toer velmenende mennesker i Vesten sine hender, selvutnevnte fredsvenner krever at det internasjonale samfunn ikke må gripe inn. Underlig nok kombineres dette gjerne med en analyse som legger skylda for dagens krise helt og holdent på Vesten.

Nå er det heldigvis bred internasjonal enighet om nødvendigheten av å gripe inn, humanitært såvel som militært. mot den etniske og religiøse rensing som foregår i Syria og Irak.  Også Norge støtter den militære innsatsen, men legger hovedvekt på den humanitære bistanden til de enorme mengdene med flyktninger ISILs framferd har utløst.

Innen NATO er det uenighet om hva den militære kampanjen skal omfatte, hva målet skal være, samt ikke minst når kampanjen skal kunne avsluttes. Men inntil videre samarbeider NATO nå i praksis ikke bare med Saudi Arabia og andre arabiske land, men også med Iran. De langsiktige målsettingene til disse aktørene er naturligvis helt ulike.

Jokeren i NATO er Tyrkia, som har et betydelig ansvar for oppbygginga av ISIL gjennom sin direkte støtte til syriske opprørere. Det er sterk grunn til å tro at Tyrkia, eller aktører innen Tyrkia, fortsatt ser med en viss sympati på ISIL. Gruppa opererer fritt i flere tyrkiske byer, deres sårede behandles på tyrkiske sykehus,og en betydelig del av deres styrker har tyrkisk statsborgerskap. Blant kurderne er mange overbevist om at Erdogan selv har oppmuntret ISIL til å angripe kurdiske områder.

På bakken er det også underlige situasjoner, der gamle fiender ser seg nødt til å samarbeide. Rundt Bagdad er den irakiske hæren skjøvet i bakgrunnen av irakiske militsgrupper, hovedsakelig sjiittiske. Disse støttes av iranske elitestyrker. Litt lenger nord har de kurdiske pesjmerga-styrkene, underlagt de rivaliserende partiene KDP og PUK, også fått iransk støtte, men av et helt annet slag. Iranske pesjmergas har nemlig meldt seg til forsvar for den kurdiske regionen. Det samme har kurdisk gerilja fra partiene PKK og PYD, i henholdsvis Tyrkia og Syria gjort.

PKK og PYD står i sterk opposisjon til president Massoud Barzani og hans parti KDP. Barzani har ikke villet anerkjenne det kurdiske selvstyret i Syria (Rojava), men det var PYDs gerilja som reddet yezidiene ned av Sinjar-fjellet etter at KDPs pesjmerga hadde flyktet. Og da den kurdiske hovedstaden Erbil var truet, kom kamptrente styrker fra PKK til unnsetning. Barzani måtte rose deres innsats og love dem våpen.

Hele befolkningen i Rojava er mobilisert mot ISIL.

Hele befolkningen i Rojava er mobilisert mot ISIL.

Dette gikk til hodet på PKK og PYD. Deres representanter erklærte at de ikke trengte amerikanske våpen for å nedkjempe ISIl. PKKs omfattende internasjonale nettverk agiterte mot internasjonal intervensjon, og påstanden om at geriljaen kan stå imot ISIL uten våpenhjelp har blitt flittig gjentatt også her i Norge. Ikke desto mindre sendte PKK forhandlere til Washington i håp om å få del i de våpensendingene som der ble lovet til ISILS motstandere

Og hovmot står for fall. Med  tunge våpen fra Mosul har ISIL vendt seg mot de syriske kurderne. Rett nok hadde PYDs gerilja stått imot angrepene rundt Kobane i over to år, men når ISIL angriper med tung artilleristøtte og  et stort antall stridsvogner må også geriljaen trygle om internasjonal hjelp. Guvernøren i Kobane og hele det internasjonale PKK-apparatet krever nå at amerikanerne må bruke sin bombefly mot ISIL. Hvorvidt dette vil skje er ennå ikke avklart. Rett nok har Obama fullmakt til å angripe ISIL også i Syria, men skepsisen til PKK og deres allierte er betydelig.

Så var det en vri til i historien. PYD som har hegemoni blant syriske kurdere, ønsker å ha voldsmonopol, og har nektet pesjmergas adgang. Deres rop på militær bistand har blitt møtt med et tilbud om tungt væpnede spesialstyrker, ikke fra Barzanis KDP, men fra PKKs venner i PUK. Dagens meldinger går ut på at PUKs styrker ikke blir sluppet inn i Rojava.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: