NATOs støtte til kurdisk selvstendighet

PKK-gerilja i Makhmour

Den ekstreme islamistgruppa ISIL har vakt forferdelse over hele verden ved sin raske framrykking i Irak. Gruppa har en skremmende ideologi og en enda mere skremmende praksis. Etter at ISIL erobret Sinjar-området og massakrerte flere tusen yezidi-kurdere, rykket den fram mot de kristne assyrerne på Ninava-slettene og truet den kurdiske hovedstaden Erbil. Kurdiske myndigheter og representanter for assyrere og yezidier appellerte til verdenssamfunnet om humanitær så vel som militær assistanse.

USA svarte med å bombe ISIL-stillinger ved Erbil. ISILs offensiv stanset opp, og ekstremistene ble presset tilbake i noen områder. Både USA og flere andre land sendte militære rådgivere og lovte å sende militært utstyr til de kurdiske styrkene. En slik assistanse reiser imidlertid en rekke kompliserte spørsmål.

Den kurdiske regionen, Kurdistan, har ifølge den irakiske grunnloven rett til å ha egne forsvarsstyrker, peshmergas. Men regjeringa i Bagdad frykter med god grunn at Kurdistan ønsker å rive seg løs, og ta store deler av Nordirak med seg. Bagdad har derfor nektet kurderne å kjøpe tyngre våpen, og det peshmergas har av tanks og artilleri er materiell som ble erobret fra Baath-hæren i 2003. Mangel på våpen og ammunisjon blir oppgitt som en av årsakene til at peshmergastyrkene flyktet fra Sinjar og Ninava.

De kurdiske peshmergastyrkene er hovedsakelig tilknyttet de to store partiene KDP og PUK. Men det var hverken KDP eller PUK som reddet titusener av yezidier ned fra Sinjarfjellet; det var kurdere fra YPG, en syrisk avlegger av PKK, partiet som under ledelse av Abdullah Öcalan har ført geriljakrig i de sørøstlige delene av Tyrkia siden 1984.

PKK selv spiller også en viktig rolle. I Makhmour, vest for Arbil, hadde PKK kontroll over en større flyktningeleir, og kunne derfra yte motstand mot ISILs framrykking. PKK-styrker fra basene i Qandil styrket også forsvaret av Jawlala sør for Kirkuk.

Lenger sør fikk PUKs peshmergas støtte fra en forvirrende samling aktører som foruten PKK omfattet den irakiske hæren og sjiittiske militser, iranske spesialstyrker med panser og iranske peshmergas fra partiene KDPI og PJAK. Det vil være vanskelig å koordinere alle disse ulike aktørene på lengre sikt. Ikke bare har USA og Iran ulike målsettinger; de ulike aktørene i Irak har også ulike agenda. Det er sterke motsetninger både mellom de ulike iranske avdelingene og mellom arabiske og kurdiske styrker, Det er også betydelig spenning mellom de ulike kurdiske grupperingene. For den som vil bistå med våpen blir det derfor et sentralt spørsmål hvem man ønsker å støtte, og i hvilken grad man kan sikre at det er nettopp disse som mottar de våpen som sendes.

En stat som vil bistå en annen stat må forventes å støtte dette landets regjering. USA har lagt mye prestisje i arbeidet for å få på plass en ny regjering i Bagdad. Da blir det vanskelig å trosse denne regjeringa ved å sende våpen direkte til de kurdiske byene Erbil eller Suleimania. Noen land, blant annet Tyskland, velger likevel å gjøre nettopp dette. En slik innsats vil uvegerlig styrke kurdiske muligheter for seinere løsriving. Alle partier i Kurdistan støtter tanken om selvstendighet, de er bare uenige om når og hvordan.

Men det er flere motsetninger blant kurderne. De våpensendingene som går til Erbil tas imot av KDP, hvis peshmergas har vist seg å være de svakeste. Andre partier – PUK og PKK – hevder at disse våpnene ikke når fram til deres styrker ved frontlinjene. PKK hevder samtidig at det skaper farlige bindinger til USA og andre stormakter å ta imot slike sendinger, og peker på at YPG har stått imot gjentatte angrep fra ISIL uten internasjonal støtte av noe slag.

Nå har Kurdistans president Massoud Barzani, som også er leder for KDP, måttet love å bevæpne PKK, men dette skaper bekymring hos NATO som anser PKK som farlige terrorister. Ikke minst ser Tyrkia med forferdelse på at geriljaen i Sørøst-Anatolia skal bli opprustet av deres egne allierte. Makthaverne i Teheran ser nok heller ikke lyst på at NATO-våpen tilfaller kurdiske geriljagrupper som PJAK og KDPI.

Natos ledere har lovet å bekjempe ISIL uten å sette støvler på bakken. Da kan de ikke unngå å styrke de ulike kurdiske gruppene som faktisk har slike støvler på bakken. Våpensendingene må gå til Erbil og Suleimania, og de må nå fram til de avdelingene som trenger dem, enten de er organisert av det ene eller det andre kurdiske partiet.

NATOs bevæpning av den kurdiske regionen vil uunngåelig bidra til oppløsning av landegrensene fra 1923 og til å styrke kurdernes posisjon i hele Midt-Østen. Oppløsning av de mislykkede statene Irak og Syria vil føre til at den kurdiske regionen i Irak innen få år blir formelt selvstendig. Også for de kurdiske områdene i Syria, Rojava, kan et slikt alternativ tvinge seg fram. Hvilket forhold to slike kurdiske enheter utvikler til hverandre vil avhenge av en lang rekke faktorer.

Siden en del av våpnene NATO nå leverer vil tilflyte kurdiske geriljagrupper i Tyrkia og Iran , kommer bevæpningen av Kurdistan også til å styrke kurderne i disse landene. Spesielt vil bedre bevæpning og essensiell bistand til NATOs kamp mot ISIL styrke PKKs posisjon både militært og politisk. i forhandlingene med den tyrkiske regjering.

ISILs angrep på landegrensene fra forrige århundre kan få helt andre konsekvenser enn ekstremistene ønsker.