Tyrkiske angrep på kurdiske byer i Tyrkia har skapt enorme ødeleggelser. Her fra Cizre der folk var innesperret i mer enn to måneder.
Ragnar Næss hadde 23. februar et innlegg i Klassekampen som berører viktige problemstillinger. Alt for ofte krever partene i den kurdiske konflikten med Tyrkia full aksept for sine synspunkter. Du må enten godta versjonen til Erdogan eller versjonen til Öcalan. I virkeligheten gir naturligvis begge parter svært subjektive framstillinger, der de fraskriver seg sitt eget ansvar for den opptrapping av voldsbruken som har funnet sted.
Konflikten i Tyrkia går ikke mellom to likestilte parter, den tyrkiske staten har åpenbart langt større ressurser enn PKK, herunder langt større mulighet for massiv voldsanvendelse. Og la det ikke være tvil om at Tyrkia bruker denne muligheten. Det er derfor naturlig for mange å solidarisere seg med den svake part, kurderne, som om alle kurdere hadde et felles mål og var enige om en felles strategi. Men det er naturligvis slik at 30 – 40 millioner kurdere fordeler seg på ulike politiske holdninger og vurderinger. Kurdere flest er dypt rystet over hærens brutalitet, men mange anklager også PKK for å ha utløst denne brutaliteten.
En betydelig del av Tyrkias 15-20 millioner kurdere støtter den kurdiske bevegelsen rundt PKK og Abdullah Öcalan, men Erdogans parti, AKP, har også stor oppslutning blant kurderne, ikke minst blant mere tradisjonelle sunnimuslimer. Det samme gjelder islamistpartiet Huda-Par, som protesterer heftig mot hærens overgrep, men samtidig mener at PKKs grøfter og barrikader har provosert fram disse angrepene. Og la oss ikke underslå at de mange som hyller Abdullah Öcalan, bærer de kurdiske fargene og støtter HDP kan ha høyst ulike vurderinger av både mål og midler.
PKK var jo opprinnelig et sterkt sentralisert parti etter stalinistisk modell. En endring i dette kom til syne på 1990-tallet og har skutt fart etter at partihøvding Öcalan, ofte kalt Apo, ble fengslet i 1999. Samtidig som Apo beholdt sin rolle som PKK-bevegelsens ikoniske leder, ble den reelle kommandostrukturen flyttet til Qandil-fjellene i den irakiske delen av Kurdistan. Fra sin fengselscelle har Apo tatt til orde for en desentralisert samfunnsstruktur, demokratisk autonomi, etter den amerikanske anarkisten Murray Bookchin. I denne modellen avgir staten sin makt til lokale forsamlinger, og grenser mellom nasjoner og stater blir irrelevante. Mange av Apos tilhengere studerer Bookchins skrifter, som finnes både på tyrkisk og kurdisk, men teoriene har ikke nødvendigvis fenget alle. Og drømmen om en kurdisk nasjonalstat er fortsatt i høyeste grad levende hos svært mange kurdere. Tyrkiske myndigheter stoler derfor ikke på erklæringer om at PKK respekterer dagens statsgrenser
Innad i PKK og de mange tilknyttede organisasjonene har det skjedd en desentralisering av makt, noe som også lar et større meningsmangfold komme til uttrykk. Derfor kunne Selahattin Demirtas føre en vellykket valgkamp for partiet HDP på en plattform som avviste den væpnede kampen. Det forhindret ikke Erdogan fra å stemple HDP og Demirtas som terrorister.
Men maktspredning gir også spillerom til mere voldelige elementer. Debatten om hvem som har startet opptrappingen av volden i det sørøstlige Anatolia blir lett en debatt om høna og egget, alt etter hvor man plasserer startpunktet. PKK har ikke tidligere ført sin geriljakrig i urbane områder, men i 2015 tok ungdomsorganisasjonen Patriotisk Revolusjonær Ungdom (YDG-H) ideen om demokratisk autonomi på alvor og utropte flere byer til frigjorte områder omgitt av skyttergraver og barrikader. Dette kunne den tyrkiske hæren begjærlig gripe som et påskudd til omfattende angrep med tanks og artilleri. Og til tross for at PKKS ledelse frasier seg ethvert ansvar, legger både Erdogan og den hardt prøvede kurdiske sivilbefolkningen ansvaret hos PKKs militære ledelse i Qandil.
En røyksøyle stiger opp over Ankara etter angrepet fra Kurdistans Frihetsfalker (TAK) 16. februar 2016
Tilsvarende er det få som er fullstendig overbevist når den militære ledelsen i Qandil benekter enhver forbindelse med Kurdistans frigjøringsfalker, TAK, som sto bak bombeangrepet i Ankara 16 februar. Nøyaktig hvordan TAK og PKK henger sammen er uklart, men det er vel kjent at TAK har sin opprinnelse i PKK og anser Öcalan som sin leder. Forbindelsen til PKK er derfor åpenbar, men president Erdogans forsøk på å legge ansvaret for udåden på PKKs avlegger i Syria, PYD, er derimot ikke troverdig. Det er nok bare et dårlig påskudd for nye angrep mot den kurdiske regionen sør for grensa.
For PYD er det avgjørende å kunne presentere seg som uavhengig av Qandil, en fiksjon som passer amerikanske myndigheter godt når de skal forsvare sin støtte til de mest effektive bakkestyrkene i kampen mot ISIL, samtidig som de godtar Tyrkias krav om å stemple PKK som terrorister.
PYD har problemer med å bli trodd når de hevder å gå inn for demokratisk autonomi i et framtidig Syria innenfor dagens grenser. Både kurdere og internasjonale observatører ser en framtidig føderasjon med de kurdiske områdene i Irak som en mere naturlig utvikling- da ser man imidlertid bort fra de dype motsetningene mellom PYD/ PKK og det dominerende partiet på irakisk side: Massoud Barzanis KDP .
Barzani representerer en mere konservativ kurdisk nasjonalisme og har viklet seg inn i et avhengighetsforhold til Tyrkia og Erdogan. Av hensyn til sin tyrkiske allierte, men også av hensyn til sitt eget politiske prosjekt, forsøker Barzani å motarbeide PYDs innflytelse blant kurderne i Syria. Barzani støtter derfor kurdiske partier i opposisjon til PYD og fører nøye kontroll med grenseovergangen mellom irakisk og syrisk Kurdistan. Til gjengjeld har Barzanis politiske konkurrenter i Nord-Irak inngått en taktisk allianse med PKK. Det innebærer blant annet at de motsetter seg Barzanis planer om å utrope en uavhengig kurdisk republikk. Men det blir en helt annen sak.
Vindheimbloggen 
Siste kommentarer