Folkvords skuffelse

Det var et stort tap for mange mennesker da Erling Folkvord brått gikk bort 1. mars i år.

Foto: Wikipedia

Erling hadde et dypt og langvarig engasjement for det kurdiske folk, inkludert jesidiene. Han ble sjokkert da han fikk vite at hans eget parti, Rødt, ikke støttet et representantforslag om støtte til jesidiene tidlige i år. Følgende innlegg om saka fikk ikke plass i Klassekampen. Jeg gjengir det her med Erlings tillatelse.

Ein trist dag på Stortinget

Jan Bojer Vindheim (MDG) har begrunna eit 6-punkts forslag om støtte til jesidi-befolkninga i Irak. (KK  12. februar). 15. februar avviste Stortinget alle dei seks forslaga. 

Eit eksempel: Berre MDG røysta for å «be regjeringen arbeide for å normalisere situasjonen på Sinjar, redusere den militære spenningen og for å legge til rette for at flyktninger kan vende tilbake.»  For andre parti hadde det vori enkelt å røyste for dette, sjølv om dei er mot  dei andre forslaga frå MDG.

Etter folkemordet i 2014 har eg besøkt overlevande jesidiar både i Sinjar (Shengal) og i flyktningeleirar i Nord-Irak. Eg er sikker på  at hardt påtrykk frå Norge ville ha betydd litt på dette punktet.

Fleire parlament har  erkjent at jesidiane vart ramma av folkemord:  EU-parlamentet, Frankrike, Storbritannia, USA, Nederland, Tyskland, og USA.  Men i Norge er det altså berre MDG som vil følgje desse eksempla.

Og det vart verkeleg patetisk da Rødt, SV og Venstre ville at Stortinget skulle be «regjeringen nedsette et eksternt utvalg som skal avklare om det er juridisk grunnlag for å slå fast at IS’ angrep på jesidiene bryter med internasjonal rett på en slik måte at det utgjør folkemord.»

Erling Folkvord, medlem av Rødt

*****

Blomsterselgerne

Mange innvandrere har en dramatisk historie bak seg, og mange har derfor  mye  på hjertet.  Noen skriver om møtet med det nye landet, andre skriver om det de kommer fra. 

Sannar Araszadeh skriver om  det Iran der han vokste opp. Boka Blomsterselgerne er en fargerik og tragisk  roman om en ung gutt, Gholam  Han vokser opp hos  sin tante i en kurdisk landsby i Iran. Tanta er både fattig og brutal,  og Gholam  må gå til skolen med fillete klær. Der møter han brutale lærere og  mobbende medelever  

I skoleferiene blir Gholam sendt til hovedstaden Teheran for å tjene penger som  blomsterselger. Han blir  en av mange unge gutter som tilbyr blomsterbuketter til bilister. Konkurransen er hard, og både Gholam og de andre guttene sliter  for å kunne sende noen slanter til sine familier. De er under  brutal kontroll: dårlige salg belønnes med juling og sult.  

Ingen grunn til forundring derfor at noen faller for fristende tilbud om fast lønn, som viser seg å være tjeneste i revolusjonsgarden. Gholams venn, afghaneren  Ali, er blant dem som aksepterer tilbudet og snart blir utplassert i Syria. Der blir han en av mange tusen iranske «frivillige»  som kjemper for Bashar Assads regime, som vakler under et omfattende folkelig opprør.  Gradvis mister Ali troen på den saka han kjemper for, og til sist mister han også livet under kamper i Aleppo-provinsen.

Gholam på sin side lever videre under stadig vold fra både tante og lærere, og med stadig dårligere forhold til  noen av de andre elevene på skolen. Handlingen når et dramatisk klimaks, som jeg ikke  avslører her.

Sannar Araszadeh har skrevet en spennende og interessant bok som i likhet med mange andre bøker  ikke har fått den oppmerksomhet den fortjener.

Sannar Araszadeh : Blomsterselgerne

Tekst Forlag 2022

Den største forbrytelsen

I disse dager behandler den internasjonale domstolen i Haag spørsmålet om Israels handlinger i Gaza rammes av begrepet folkemord. 

De sørafrikanske anklagerne viste i sine innledningsforedrag i Haag til en lang rekke brudd på krigens folkerett som Israel er skyldig i. Men disse handlingene er isolert sett «bare» krigsforbrytelser. Folkemord forutsetter også et forsett; utøveren må ha til hensikt å utslette den angrepne folkegruppa – helt eller delvis. Og det er dette forsettet striden vil stå om i de videre forhandlingene. Sør-Afrika vil hevde at uttalelser fra Netanyahu og hans ministere viser et slikt forsett, Israelernes advokater hevder det motsatte.

FNs hovedforsamling vedtok i desember 1948 en Folkemordkonvensjon, og Norge ratifiserte denne i 1949.   I artikkel 2 er folkemord definert som bestemte handlinger begått i krig eller fredstid «i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan».

Begrepet folkemord brukes idag flittig av enhver gruppe som måtte føle seg forfulgt, og har derfor mistet mye av sin kraft. Men at begrepet misbrukes forhindrer ikke at det betegner grove ugjerninger som altfor ofte finner sted.

Da den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin myntet begrepet etter annen verdenskrig, var det nazistenes industrielt organiserte massemord på jøder som var utgangspunktet. Men Lemkin var også opptatt av armenernes skjebne. Hitler hadde jo forsvart sine planer om å utrydde jødene med ordene «Hvem snakker vel idag om utslettelsen av armenerne ?»

Den utslettelsen Hitler viste til omfattet en rekke blodige massakre i dagens Tyrkia. De kulminerte i 1915 da den armenske befolkningen ble tvunget på marsj mot Syria, utsatt for stadige angrep, massakrer og voldtekter. De fleste som nådde leirene i den syriske ørkenen, omkom der av sult og tørst. Det blir anslått at mellom én og halvannen million armenere mistet livet det året. 

Men det sluttet ikke der. Så seint som i september 2023 mistet hundre tusen armenere sine hjem i Nagorno Karabakh etter angrep fra Azerbaijan, med støtte fra Tyrkia. Parallelt med den militære offensiven ble armenerne demonisert av aserisk propaganda, og skolebarn fikk lære at drap på slike uvesener er en gjerning å kunne rose seg av. Azerbaijan sluttfører nå denne delen av folkemordet med å fjerne alle spor av armensk historie. 

Folkemord er altså noe som stadig pågår. Den internasjonale straffedomstolen har fastslått at massakrene i Rwanda i 1994 og i Srebrenica i Jugoslavia i 1995 var folkemord. Men også mange andre konflikter i dagens verden omfatter så omfattende og systematiske overgrep og en så tydelig hensikt at de må anses som «forsøk på å utslette en folkegruppe helt eller delvis». Vi kan for eksempel nevne angrep på Rohingyane i Myanmar, på Uigurene i Kina, eller på Tigrayanerne i Etiopia.

Et spesielt tydelig tilfelle av folkemord er den såkalte islamske stats angrep på jesidiene i Irak i 2014, der det åpent ble krevd at de vantro måtte utslettes for godt. Nasjonalforsamlingene i blant annet Tyskland og Storbritannia har slått fast at jesidiene er rammet av folkemord. Seinere i år skal også Det norske Storting ta stilling til jesidienes situasjon, men etter alt å dømme ønsker ikke flertallet av de norske folkevalgte å slå fast at IS er skyldig i folkemord. Muligvis for å å unngå de forpliktelsene et slikt vedtak ville medføre.

Det gjenstår dessuten fortsatt mye før det internasjonale samfunn erkjenner at begrepet folkemord passer på den forfølgelsen kurderne i Midtøsten har blitt utsatt for. Massakrer og nådeløs undertrykking har vært mønsteret snarere enn unntaket både i Tyrkia, Syria, Iran og Irak; men Saddam Husseins anfal-kampanjer mot den kurdiske landsbygda står likevel i en særklasse, med gassangrepet på Halabja i 1988 som et forferdelig lavmål.

Opprør i Nordøstsyria

Young men from the Deir e-Zor countryside city of al-Shuhayl demolish a Syrian Democratic Forces (SDF) checkpoint on the road to the al-Omar oil field, 1/9/2023 (al-Shuhayl News)

Den kurdisk-styrte regionen i Nordøstsyria omfatter store områder med arabisk flertall. Den revolusjonære ideologien til Abdullah Öcalan har liten appell her, og mange har akseptert de kurdiske styresmaktene med dårlig skjult motvilje. I slutten av august brøt denne misnøyen ut i væpnet opprør, til glede for Damaskus og Ankara. 

De kurdiske YPG-styrkene har, etter kampene mot IS, etablert kontroll over store områder med arabisk flertall. Dette har skjedde med amerikansk flystøtte, og amerikanerne har fulgt nøye med på at lokale væpnede grupper er trukket inn i samarbeide med YPG under paraplyen Syrias Demokratiske styrker (SDF). 

YPG er den væpnede armen til det kurdiske partiet PYD, som igjen er en avlegger av det mektige partiet PKK. Disse partiene bygger på den revolusjonære ideologien til den fengslede Abdullah Öcalan, og har innført et styresett basert på denne ideologien. Det skjedde først i de kurdisk-dominerte områdene der partiet etablerte seg i 2012, og som på kurdisk kalles Rojava. 

Mange, også i Vesten, er tiltrukket av Öcalans visjoner om grasrot-demokrati basert på økologi og feminisme. Det er da også gjort viktige framskritt, ikke minst ved hjelp av den aktive likestillinga mellom menn og kvinner. Den revolusjonære hverdagen er likevel ikke like rosenrød for alle. Opposisjon, inkludert øvrige kurdiske partier, blir brutalt undertrykket. Det foregår dessuten omfattende tvangsrekruttering av begge kjønn, også mindreårige, til de væpnede styrkene. Derfor har mange kurdere og andre flyktet fra PYD-kontrollerte områder, som til gjengjeld har tatt imot mange flyktninger fra andre deler av Syria. 

I områder med arabisk flertall har PYD vært mere tilbakeholdne med ideologien, og ikke kunnet etablere like sterk kontroll som blant kurderne. Kadrene har likevel utløst motvilje gjennom sitt autoritære styresett, og spesielt gjennom tvangsrekruttering av ungdom til de væpnede styrkene også her. I de arabiske områdene har det derfor vært omfattende protester ved en rekke anledninger. I byen Manbij, nord for Aleppo, har for eksempel innbyggerne gjennomført generalstreik mot SDF flere ganger, seinest i januar i år.

Begivenheter i Deir Ezzor, lenger sør, har likevel avdekket en langt mere alvorlig trussel mot den langsiktige kontrollen til SDF, eller i realiteten PYD. Det var i dette området IS-krigerne kjempet sin siste kamp for det territorielle kalifatet. Flere lokale stammer hadde sluttet seg til IS. Det var en tøff jobb for amerikanerne, og PYD, å finne samarbeidspartnere med reine hender til å drive lokal administrasjon. I Deir Ezzor ble den temmelig tvilsomme og korrupte Ahmed al-Khubayl, kjent som Abu Khawla, innsatt som leder for de lokale forsvarsstyrkene. 

SDF fikk meldinger om at Abu Khawla planla å løsrive Deir Ezzor fra SDF, og valgte 27 august i år   å innkalle ham og flere av hans kommandanter til et møte. Der ble de arrestert; anklaget for korrupsjon, smugling og kontakt med fienden.  Styrker fra SDF rykket fram mot Abu Khawlas hovedkvarter, og det oppsto harde kamper med krigere fra Abu Khawlas Bakir-stamme. 

Men det stanset ikke der. Til tross for Abu Khawlas manglende popularitet, var motviljen overfor SDF så stor at Ibrahim Al Hafl og hans Okeidat stamme også tok til våpen. Flere andre stammer sluttet seg til, og snart sto SDF overfor et omfattende opprør, med støtte i store deler av den lokale befolkningen.

Araberne i Deir Ezzor er naturligvis splittet mellom tilhengere og motstandere av de ulike partene i borgerkrigen, men misnøyen med SDF har vokst i flere år. Kravet fra opprørerne er at regionen skal styres av råd utpekt av lokalbefolkningen. Mange arabere ser på SDF som kurdiske okkupasjonsstyrker, en holdning som styrkes av at flere av de kurdiske kadrene ikke er syrere, men kommer fra andre land i regionen. Og den revolusjonære ideologien som PYD og moderpartiet PKK presenterer gjennom SDF, er svært fremmed for den arabiske stammekulturen.

Situasjonen i Deir Ezzor 3. september

I løpet av få dager mistet SDF kontrollen over et stort antall byer og bosettinger på østsida av Eufrat. De hevdet disse områdene var okkupert av styrker som hadde krysset Eufrat. fra områder kontrollert fra Damaskus og Teheran. Disse krigerne omtalte SDF vekselvis som Assad-lojalister, IS-fanatikere og tyrkiske marionetter. Men motstandere av Assad både i Suwaiyda i sør og Idlib i nord erklærte sin støtte til de som tok opp våpen mot SDF.

 Påstanden om at opprørerne kom utenfra. må ses som et forsøk fra SDFs side på å benekte sin egen mangel på støtte. Det er åpenbart at fiender av SDF gjerne puster på flammene, men det er nytteløst om det ikke allerede gløder i befolkningen. Og det er på ingen måte sikkert at ledere som Ibrahim Al Hafl er tilhengere av hverken Assad eller Erdogan. 

Andre fiender av SDF og PYD så nå også muligheter for å svekke SDF. Tyrkisk-støttede HTS erobret en landsby utenfor Manbij, og erklærte full krig mot SDF. Kompleksiteten i PYDs alliansebygging viste seg der ved at russiske bombefly kom SDF til unnsetning. PYD har nemlig et ambivalent forhold til regimet i Damaskus, og har ikke engasjert seg i kamphandlinger mot Baathpartiet eller deres russiske og iranske allierte. Mange motstandere av Assad anser PYD som støttespillere for regimet. 

6. september meldte SDF at oppryddingen i Deir Ezzor var avsluttet og en avtale inngått mellom partene. De neste dagene ble det likevel fortsatt meldt om omfattende kamper. Det hevdes at rundt hundre personer har mistet livet. Det er naturligvis døde og sårede krigere på begge sider, men også mange sivile har blitt drept eller såret.

Situasjonen har skapt stor bekymring hos amerikanerne. De er opptatt av å holde det nordøstlige Syria samlet og har forsøkt å få partene til å møtes. Under kampene i Deir Ezzor har SDF bedt om, men ikke fått, flystøtte fra USA. I en uttalelse fra den amerikanske ambassaden heter det at de allierte styrkene tar den lokale misnøyen på alvor. Det kan tolkes som en intensjon om å komme opprørerne i møte og endre det administrative systemet i Deir Ezzor.

Kontrollen over Nordøstsyria er naturligvis avhengig av styrker på bakken, men uten amerikanerne i ryggen kunne ikke PYD/SDF ha oppnådd eller opprettholdt sin kontroll. Om amerikanerne finner andre partnere kan hele Rojava-prosjektet stå i fare. Skulle SDF miste kontrollen over Deir Ezzor vil det ikke bare være et tap av territorium, det vil være et betydelig prestisjetap. Det pågående opprøret er derfor en eksistensiell utfordring for PYD, og moderorganisasjonen PKK. Fortellingen om det multietniske sosiale eksperimentet der Öcalans teorier om sosialistisk grasrotdemokrati settes ut i frigjørende praksis, kan strande på befolkningens motvilje og krigens harde hverdag.

I et intervju med Reuters 7. september uttaler SDFs leder, Mazlum Abdi, at SDF vil komme befolkningen i Deir Ezzour i møte, høre på deres klager og gjøre endringer i lokal styring. En konferanse mellom partene i området, om framtidig styring, skal arrangeres så snart roen er gjenopprettet, hevder han. Dette innebærer naturligvis en erkjennelse av at opprøret ikke bare skyldtes fiendtlige intriger, men innebærer også at SDF ikke har planer om å gi fra seg makta.

Abdi sa også at det ville bli gitt amnesti til alle som har deltatt i opprøret, og at alle fanger, inkludert Abu Khawla og hans gruppe, skulle bli løslatt. Virkeligheten er likevel at opprenskingen i landsbyene omfatter til dels brutale massearrestasjoner. 

SDF har nok kontroll over situasjonen idag, men det rapporteres  om stadige angrep på  kontrollpostene deres. De underliggende konfliktene er på ingen måte løst.

Kurdistan under press

Hovedkvarteret til partiet KDPI i Koya bærer merker etter en iranske rakett som drepte 14 personer i 2018. Foto Jan B Vindheim

Den kurdiske regionen i Irak er omgitt av fiender, både innenlands og utenlands. Nå har regionens fiender i Ankara og Teheran alliert seg med den irakiske regjeringa i  Bagdad for å sette kurderne på plass. De kjenner jo godt til at den selvstyrte regionen lider under indre splittelser og økonomiske kriser. Summen av disse utfordringene er så stor at den kurdiske regionens fortsatte eksistens er i fare. 

Internt er regionen splittet i to soner, styrt av de to partiene KDP (i nordvest) og PUK (i sørøst). De har begge store væpnede styrker, samt betydelig økonomisk eierskap og kontroll. Disse to partiene var tidligere noenlunde jevnstore, men etter at PUK har opplevd flere splittelser er KDP idag langt større enn sin rival. Barzani-klanen, som styrer KDP, har utilslørte ambisjoner om å overta makta også i den folkerike Suleimaniya-provinsen der PUK  dominerer.

Motsetningene mellom de to partiene i Irakisk Kurdistan har spisset seg i fordelingen av oljeinntektene. Den kurdiske regionen har nemlig eksportert store mengder olje via den tyrkiske havnen Ceyhan. Enorme beløp har havnet i politikernes lommer, mens lite har gått til å bedre infrastrukturen i landet. Lederne har kjøpt dyre luksusleiligheter i Europa og Amerika og saltet ned store midler i utenlandske banker. Samtidig har lønningene til de mange offentlig ansatte ofte uteblitt.

Den irakiske regjeringa har ment den kurdiske oljeeksporten var ulovlig, og fikk tidligere i år en internasjonal voldgiftsdom på at all oljeeksport fra Irak skal skje gjennom og betales til Bagdad. Dermed har KDP mistet sitt viktigste maktmiddel: bunken med dollarsedler. PUK  ser derimot  lyst på muligheten  for å få sin andel av midler fra oljeeksporten fra Bagdad i stedet for fra KDP-styrte Erbil.  Dette innebærer en halvt skjult trussel om å bryte samarbeidet med KDP og oppløse regionen.

Etter at KDP i 2017 gjennomførte en folkeavstemning, der befolkningen i store deler av Nordirak sa ja til å erklære en selvstendig kurdisk stat, har regjeringa i Bagdad søkt å vingeklippe den kurdiske regionen. Den irakiske hæren gjennomførte sammen med Iran-støttede sjiamilitser  et militært angrep  som dreiv de kurdiske styrkene ut av store områder med betydelig kurdisk befolkning. Det gjaldt blant annet oljefeltene rundt Kirkuk og jesidienes områder i Sinjar; områder Barzaniene ønsket å ta med seg inn i et uavhengig Kurdistan. Bagdad har altså både redusert den kurdiske regionen geografisk, og fratatt kurderne sin viktigste inntektskilde. Nå presenteres nye krav.  

Kurdiske opposisjonelle har hyppig krysset landegrenser for å unnslippe sine fiender.  Både KDP og PUK har  i  perioder  søkt tilflukt på iransk side. Det kurdiske Nordirak rommer derfor flyktninger  fra alle de tre andre delene av  Kurdistan: Tyrkia, Syria og Iran, flere av dem tungt bevæpnet.  

Partiet PKK, som  i mere enn 30 år har ført geriljakrig i Tyrkia, har sine viktigste baser i  Qandilfjellene i Irak. Kamper mellom PKK og tyrkiske styrker har fordrevet innbyggerne  fra hundrevis av landsbyer i fjellområdene langs grensa. PKK har dessuten etablert baser på Sinjar og i Makhmour. Disse basene er i likhet med Qandil, utenfor den kurdiske regjerings kontroll. Spesielt PKKs baser i Sinjar  rammes stadig av tyrkiske droneangrep.

Flere kurdiske partier og gerilja-organisasjoner fra iransk side har baser i Irak i forståelse  med  lokale myndigheter.  Iran misliker naturligvis dette og har fra tid til annen angrepet  partier som KDPI og Komala med raketter og bomber.  Nå har de omfattende opptøyene i Iran etter drapet på kurdiske Jina  Amini  fått iranske myndigheter til å  leite etter syndebukker. Påstanden er at opptøyene organiseres av Irans utenlandske fiender, og at de kurdiske partiene har  en viktig rolle i dette.  

Dette er bakgrunnen for et ultimatum som både Bagdad og Teheran stiller seg bak. Kravet er at de kurdiske styresmaktene må avvæpne iranske kurderpartier innen 19 september. Skjer ikke  dette vil Iran måtte gripe inn, heter det.  I praksis er det partiene KDPI og Komala som trues. PKKs iranske avlegger, PJAK,  holder til i utilgjengelige Qandil, og har dessuten en forståelse med myndighetene i Teheran.

De kurdiske styresmaktene i Irak blir nødt til å  reagere mot eksilpartiene, men vil naturligvis prøve å begrense reaksjonen. De er svært klar over at Bagdads mål er å  redusere de kurdiske provinsenes selvstyre, og  gjerne avskaffe det helt. Problemet for  KDP er at de etter 30 års uavhengighet mangler legitimitet. De har ikke klart å skape det kurdiske demokratiet de har hevdet å kjempe for.  Ungdommen i den kurdiske regionen er desillusjonert, og drømmer om ei framtid i Europa eller Amerika. De ser liten grunn til å foretrekke  politikere i Erbil og Suleimania framfor dem som sitter  i Bagdad.

Jesidiene lider fortsatt

27 jesidiorganisasjoner krever at regjeringa i Bagdad tar ansvar for gjenereising på Sinjar

Den 3 august er det ni år siden den Islamske Stat gikk til angrep på Sinjar-området i Irak. Hensikten var å utslette den lokale befolkningen av jesidier. Jesidiene følger en preislamsk religiøs tradisjon, og anses av mange muslimer som skitne djeveldyrkere, og dermed legitime mål. j

I løpet av få dager erobret islamistene Sinjar by og landsbyene rundt. De drepte alle jesidi-menn de fikk tak i, minst 6 000, og tok mer enn 6 000 kvinner som slaver. Mere enn 200 000 rakk å komme unna til den kurdiske regionen lenger nord, mens ytterligere 100 000 jesidier i alle aldre måtte flykte opp på det utilgjengelige Sinjarplatået. Der satt de i glødende august-varme uten mat eller vann, helt  til kurdisk gerilja åpnet en passasje for dem til Syria og videre til Kurdistan.

Den islamske stat satte slaveriet i system. Jesidikvinner ble redusert til gjenstander som kunne voldtas og mishandles, selges og gis bort. Mange har flyktet eller blitt kjøpt fri. Nadia Murad som fik Nobels fredspris i 2018  er deres mest kjente representant, men  3 000  kvinner og jenter er ennå savnet. 

Rundt 200 000 jesidier lever fortsatt som flyktninger i Kurdistan. Rundt hundre tusen har vendt tilbake til Sinjar, der gjenoppbygginga går svært sakte. Hverken den irakiske regjeringa i Bagdad eller den kurdiske regjeringa i Erbil  prioriterer jesidiene. Dette skyldes dels inngrodde fordommer mot de skitne djevledyrkerne, men også en strid om politisk makt. Både Bagdad og Erbil vil sikre seg  kontroll over området. Det var under  kurdisk styre fram til 2014, da KDP trakk sin peshmergastyrker ut for å forsvare sin hovedstad Erbil mot IS.  Jesidiene ble etterlatt uten forsvar mot det varslede  angrepet.  

Ulike kurdiske og irakiske styrker  presset i løpet av flere år  IS ut av Sinjar. Som følge av dette er makta på bakken idag delt mellom en rekke militære grupper med ulik lojalitet. YBS-militsen som følger Abdullah Öcalans PKK-ideologi angripes hyppig med tyrkiske droner og fly. 

Situasjonen kompliserer ytterligere av at mange jesidier på Sinjar ikke anerkjenner den tradisjonelle ledelsen for jesidiene som holder til ved  tempelanlegget  i Lalish. Det ligger i den  kurdiske regionen og er avhengig av godviljen til KDP, partiet som trakk sine soldater ut av Sinjar da IS angrep. Nylig har  yngre menn inntatt rollene som  verdslig leder, Mir, og  religiøst overhode, Baba Sjeik, etter at  svært gamle ledere gikk bort.  Mange sinjarier har  ikke godtatt disse utnevningene og har utnevnt sin egen  mir. Han har en del tilhengere både lokalt  og  i den etterhvert store jesidiske diasporaen.  

Den vanskelige militære og politiske situasjonen  bidrar til at flyktningene nøler med å vende tilbake. Viktigere er likevel den ødelagte infrastrukturen. Det er lite eller ingenting å vende tilbake til.  Derfor har hele  27 jesidi organisasjoner  nylig sendt et opprop til Bagdad der de krever at det settes av 10 milliarder dollar  til å gjenreise Sinjar, slik at ødelagte ødelagt byer og områder kan fungere.  

Sinjar rommer dessuten et stort antall massegraver etter massakrene i 2014. Arbeidet med å åpne disse og identifisere de begravde ofrene krever store ressurser og går svært langsomt.

Jesidene i Sinjar har altså et skrikende behov for hjelp. Det er ikke bare myndighetene i Bagdad og Erbil som  må avhjelpe  den dype  tragediene jesidiene fortsatt lider under. Norge og resten av det internasjonale samfunnet har også et ansvar for hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine byer.  

FNs Sikkerhetsråd har slått fast at den  Islamske Stats angrep på jesidiene i Irak utgjør et folkemord.

I blant annet Storbritannia, Tyskland, Armenia, Belgia og Nederland har nasjonalforsamlingene fattet vedtak som støtter sikkerhetsrådets vurdering og forpliktet seg til å bidra til rehabilitering av ofrene og gjenreising av deres ødelagte hjemtrakter. 

I Stortinget ligger et representantforslag som erkjenner at jesidiene er rammet av folkemord og som slår fast plikten å bistå. Dette forslaget er flere ganger utsatt. Andre saker har vært viktigere. Det er nå på tide at det hentes fram.

Kvinner med gevær (2)

 

Amineh Kakabaveh i Oslo tidligere i år

I forrige blogg skreiv jeg om  Diana Nammi; og hvordan hun ble en av de første kvinner med våpen i  Komala -militsen. En annen kvinne som lærte seg å bruke våpen som Komala-peshmerga var Amineh Kakabaveh, som idag bor i Sverige. I likhet med Nammi, eller Galavezh som hun opprinnelig het, kom Kakabaveh fra en fattig landsby i iransk Kurdistan der kvinner måtte lære seg å adlyde. Opprørsk av natur valgte hun geriljalivet   av overbevisning.  

I Komala ble hun godt tatt imot og følte seg friere enn hjemme i landsbyen. Som ung kvinne kunne hun nå i større grad kle seg og oppføre seg slik hun ville.  Der unge menn og kvinner møtes  oppstår det naturligvis  kjærlighetsforhold. Det var forbundet  med flere tabuer enn vi er vant til i Skandinavia. Men noen  par oppsto, og  noen giftet seg også skjønt geriljalivet gjorde det vanskelig å leve sammen. Amineh fikk mange høflige og diskrete tilbud, men det tok flere år før hun sa ja til en mann. 

I likhet med Nammi  skildre Kakabaveh et intimt samspill mellom geriljaen og landsbyboerne. Regimets soldater holdt seg i sine baser i de større byene, og selv der holdt de seg ofte innendørs om natta. Peshmergaene kunne derfor  snike seg  inn i byene , besøke slekt og venner og spre sin propaganda. I landsbyer uten regjeringssoldater holdt de gjerne møter med lokalbefolkningen, og hjalp dem med å løse konflikter  av ulike slag.

Amineh  fikk  etterhvert viktige roller i organisasjonen. Mye av tid tilbrakte hun  i Komalas omfattende baser i Irak. De var opprettet i forståelse med Saddam-regimet, i områder der revolusjonsgarden hadde fjernet den lokale kurdiske befolkningen. De irakiske kurderne var på samme måte alliert med Iran. En dramatisk begivenhet skulle forstyrre dette  mønsteret.    

Irak hadde allerede brukt giftgass mot iranske tropper og landsbyer, så vel som mot lokale kurdiske styrker. I mars 1988 erobret Iran den store kurdiske byen Halabja. Få  dager etter ble byen angrepet av det irakiske flyvåpenet med gassbomber som drepte minst 5 000 mennesker umiddelbart. Tusener lever med ettervirkninger den dag i dag. Det var hovedsakelig sivile kurdere som ble rammet; de iranske soldatene hadde gassmasker. Komala fordømte dette angrepet og ble deretter ansett  som Saddam-regimets fiende, i likhet med de irakiske kurderne. De ble derfor angrepet flere ganger, også med gass. Amineh ble selv forgiftet under et besøk i en  landsby for å hente etterlatt radioutstyr. 

Da krigen mellom Irak og Iran opphørte fikk begge land større ressurser til å undertrykke de plagsomme kurderne. Det ble vanskeligere å sende peshmergas over grensene. I eksiltilværelsen  oppsto konflikter som splittet Komala. Amineh bestemte seg for å flykte, og havnet etterhvert i Sverige.

I sitt nye hjemland har hun lært seg språk, studert på universitet og engasjert seg i politikken  I 2008 hentet Vänsterpartiet henne inn i riksdagen, der hun har engasjert seg sterkt for kurdere og andre undertrykte folk,  og særlig  for kvinners rettigheter.  Hun peker på at mange menn fra strengt patriarkalske kulturer i Midtøsten og  andre steder, har tatt med seg til Vesten et diskriminerende syn på kvinner.  Hun peker på at eksistensen  av sosial kontroll  mot kvinner og jenter   gir seg slike utslag som «hedersdrap», slik det heter på svensk. Dette har ikke vært like populært i alle deler av svensk venstreside, der man lukker øynene, for ikke å  fornærme muslimer og bli stemplet som rasist. Kakabaveh ble sågar utesluttet fra det svenske Vänsterpartiets riksdaggruppe for sin kritikk av muslimers holdninger til «hederskultur» og sosial kontroll av kvinner.

I disse dager er Amineh Kakabaveh engasjert i kampen mot svensk NATO-medlemskap. Under et besøk i Oslo tidligere i år kritiserte hun kraftig  den svenske regjeringa sin ettergivenhet overfor    kravene fra Erdogan,  om å slå ned på kurderes organisasjons- og ytrings-frihet, men også mot enhver allianse  med USA-imperialismen.

I lys av de utfordringene kvinner som Diana Nammi og Amineh Kakabaveh har møtt og kjempet seg gjennom, blir våre problemer her hjemme i Skandinavia små. 

Kvinner med gevær (1)

Diana Nammi; tidligere kjent som peshmergaen Galavezh

De kurdiske militsene som er aktive i alle deler av Kurdistan har en lang historisk bakgrunn,  men det er først i seinere år at kvinner har deltatt i større omfang. Iranske Komala var blant de første til å gi kvinner våpen, og  iallfall  to  kvinner som har flyktet til Vesten har utgitt bøker der de beretter om sine erfaringer fra denne  kommunistiske  organisasjonen.

De to er Amineh Kabaveh, kjent som riksdagsmedlem i Sverige, og  Diana Nammi, som idag er er akademiker i England. Kakabaveh kommer jeg grundigere tilbake til, denne bloggen blir mest om Nammi.

Begge var tenåringer da de sluttet seg til geriljaen, og havnet etterhvert som aktivister i Vesten. Med seg fra hjemlandet hadde de personlige opplevelser ikke bare av å bli undertrykt som kurdere, men i minst like stor grad å være undertrykt som kvinner. Et godt eksempel på det som kalles interseksjonell undertrykking; undertrykking langs flere konfliktlinjer.

Det er jo dessverre slik at kvinner blir systematisk undertrykket i patriarkalske samfunn som de kurdiske. Både Nammi og Kakabaveh har kjempet mot den videreføringen av sosial kontroll over jenter og kvinner som i  verste fall manifesteres som «æresdrap», og som kurdere og andre folkegrupper har tatt med seg til Vesten. Kampen for kvinners frigjøring i innvandrermiljøene har ført dem på kant med venstreorienterte grupper som i frykt for «islamofobi» har ønsket å glatte over problematiske sider ved innvandreres kultur.

Komala er en av de viktigste kurdiske organisasjonene i Iran, med en lang illegal historie.  Nammi, eller rettere Galavezh,  forteller hvordan organisasjonen sto fram offentlig  i opprøret mot Sjahen  i 1979, og spilte en viktig  rolle i  de kurdiske områdenes kamp mot  det nye religiøse diktaturet  som Ayatollah Khomeini og hans tilhengere etablerte. Nammi var 17  år gammel svært aktiv i sin hjemby Baneh, og måtte flykte da revolusjonsgarden etter harde kamper inntok byen. Hun ble tatt opp i Komala og levde i 12 år blant peshmerga-soldatene. 

Geriljaen hadde sine baser i fjellstrøkene og drev også propagandavirksomhet og sosialt arbeid i landsbyene. For Galavezh var det viktig å hjelpe landsbykvinnene, og forklare både dem og  mennene at kvinner har egne  rettigheter.  Tvangsekteskap  for mindreårige var vanlig og mishandling utbredt.   

Heller ikke i Komala hadde kvinnene oppnådd likestilling. Partiet ville blant annet bestemme hvem jentene kunne gifte seg  med, og det gikk snart opp for Galavezh at den rolle hun og hennes venninner ble tildelt i det revolusjonære partiets baser, var de tradisjonelle kvinnelige oppgavene: matlaging, sjukepleie osv. Sammen med andre kvinner forlangte hun  å få delta også i den væpnede kampen. Hun ville ha gevær, og klarte  etterhvert  å få utdelt et. Det var det vanskelig for mange mannlige å godta, så vanskelig at noen forlot  peshmergas i protest. Galavezh ble den første kvinnelige kjemper i Komala, men fikk snart følge av flere.

Komala var bare et av flere kurdiske partier, som alle  hadde sine væpnede styrker.  Kurdistans Demokratiske Parti hadde lenge vært det største(det forkortes gjerne til KDP-I for å skille det fra KDP som regjerer i Nord-Irak). Partiet var grunnlagt under annen verdenskrig og sto i 1946 bak opprettelsen av  en kortvarig kurdisk republikk i byen Mahabad. Faren til Galavezh  fortalte henne  at han hadde deltatt som peshmerga den gangen. KDPI forsøkte å forhandle med Khomeinis regime, noe Komala anse som forræderi.  (For KDPi sin del førte disse forhandlingene to ganger til at deres representanter ble drept av regimet).  Komala og KDP kjempet ofte sammen mot revolusjonsgarden og regjeringshæren, men det var også viktige motsetninger, og det kom i en periode til harde kamper dem imellom. 

I likhet med andre kurdiske partier har både Komala og  KDPi tatt imot den økonomiske og militære hjelp de har kunnet få.  På 1980-tallet betydde dette at de allierte seg med Saddam Hussein mot de irakiske kurderne, som på sin side var alliert  med mullaene i Teheran.  Da den væpnede kampen inne i Iran dabbet av på 1990-tallet, flyttet  såvel Komala som KDPi sine hovedkvarter  til  områder av irakisk Kurdistan styrt av  partiet PUK.  PUK var  avhengig av støtte fra Iran, og iranske agenter opererte derfor fritt. Dette skapte frykt hos de iranske partiene.

Eksiltilværelsen var langt fra den sosiale mobiliseringa i landsbyene som lå Galavezh sitt hjerte nærmest.  Hun hadde dessuten giftet seg og blitt mor. Hun emigrerte derfor med sin familie til Storbritannia. Der hun har dannet organisasjonen  Iranian and Kurdish Women’s Rights Organization (IKWRO) som  blant annet kjemper for kvinners rettigheter  i de kurdiske eksilmiljøene. Hun har fortalt om sitt liv i boka «Girl with a Gun» som dette blogginnlegget bygger på.

Kurdisk alfabetsuppe

Flere som har lest mine bøker og andre skriverier om kurdiske spørsmål, har blitt frustrert over de mange  kurdiske  partiene, og de ulike forkortelsene som kjennetegner dem. Nå er det mellom 30 og 50 millioner kurdere i verden, fordelt på en rekke land i Midtøsten og  i eksil over hele verden. Det er ikke rarere at de fordeler seg  på mange partier, enn at 5 millioner norskinger gjør det. Men at alle disse partiene har kjempet, og tildels fortsatt kjemper, mot hverandre med skarpladde våpen er nok litt utenfor norsk politisk tradisjon

Denne ordskyen viser  akronymene til  de viktigste partiene. Jeg skal forsøke å gi en oversikt, og begynner med den største produsenten av organisasjoner, frontorganisasjoner og forkortelser, nemlig Kurdistans Arbeiderparti, eller PKK.  

Med utgangspunkt i  det  landet  der det bor flest kurdere, nemlig Tyrkia,  har PKK vokst fra en sped  begynnelse på slutten av 1970-tallet til en global organisasjon med et stort antall avleggere.  Det er dannet en paraplyorganisasjon som heter KCK på kurdisk, og  KNK på engelsk. Fra sitt  hovedkvarter i de irakiske Qandilfjellene styrer KCK mektige eksilorganisasjoner i blant annet Tyskland og Sverige. Eksil-kurdere bidrar til å finansiere partiene i Tyrkia, Syria, Iran og Irak og deres  væpnede avdelinger som alle har egne  forkortelser. Her er de viktigste:

Tyrkia: PKK (Kurdistans Arbeiderparti)   Militær grein: HPG

Syria:  PYD  (Demokratisk Enhetsparti)  Militær grein: YPG, YPJ /SDF

Iran. PJAK  (Kurdistans Fritt Liv Parti)Militær grein:  YRK 

Irak: (Demokratisk  Løsningsparti)  PCDK. Militær grein: ingen.

Sinjar (Irak):  PADE  (Jesidipartiet for demokrati og frihet). Militær grein: YBS

Kurdere flest omtaler dem for enkelhets skyld alle som PKK, men det kan ha alvorlige konsekvenser. Den syriske avleggeren PYD er jo en viktig alliert for USA  i kampen mot Den Islamske Stat både i Syria og Irak. For å trygge denne alliansen og avverge nye tyrkiske angrep, må USA insistere på at PYD og PKK er ulike organisasjoner.

PKKs hovedanliggende er situasjonen i Tyrkia, der organisasjonen er forbudt  og arbeider gjennom et stort antall frontorganisasjoner. PKK kan ikke  selv stille til valg, men har bidratt til å opprette en rekke pro-kurdiske partier, som alle har blitt forbudt. Idag støtter PKK det viktige opposisjonspartiet HDP.

KDP (Kurdistans Demokratiske Parti) er PKKs viktigste rival blant kurderne. Partiet ble dannet i 1945  da geriljalederen Mustafa Barzani førte sine styrker fra Irak til Iran for å støtte den kortlevde kurdiske republikken rundt byen Mahabad.  KDP, som  nå ledes av Mustafa Barzanis etterkommere,  er det mektigste partiet i den kurdiske regionen i Irak, enerådende i den nordlige delen av regionen. KDPs velutstyrte væpnede styrker heter Peshmerga, (PKK og deres allierte bruker ordet gerilja, andre kurdere holder seg gjerne til begrepet Peshmerga; «de som møter døden»)

ENKS (SKC) er en allianse av kurdiske partier i  Syria, som står  i opposisjon til PYD og støttes av KDP. De har væpnede styrker basert i Irak, som kalles Rojava Peshmerga.

PUK -(Kurdistans Patriotiske Union) brøt ut av KDP i 1975, og er idag det nest-største partiet i den kurdiske regionen i Irak, dominerende i den sørlige delen. Også PUKs væpnede styrker heter Peshmerga

YDP  – (Jesidienes Demokratiske Parti). Uavhengig parti basert  i Sinjar og Suleimania. Militær grein: HPE 

De kurdisk partiene i Iran har alle sine hovedkvarter på irakisk side. I tillegg til PKK-tilknyttede PJAK har vi blant annet: 

KDPI: Kurdistans Demokratiske Parti – Iran, som stammer fra Mahabad-republikken, og kaller sine væpnede styrker Peshmerga. 

Komala – et iransk kurderparti med kommunistisk bakgrunn, som også kaller sine væpnede styrker Peshmerga. Partiet er  splittet i flere ulike fraksjoner.

PAK – et viktig radikalt  parti blant iranske kurdere. Også PAK bruker betegnelsen Peshmerga på sine styrker.

Vil Iran invadere Nord-Irak ?

Røyk stiger opp etter et iransk angrep mot partiet KDPI  i Koya.  [Ahsan Mohammed Ahmed Ahmed – Anadolu Agency]

Iran truer med å invadere den kurdiske regionen i Irak for å utslette basene til de iranske kurderpartiene. En framtredende kommandant for elitestyrken Quds, Esmail Ghaani, har oppsøkt kurdiske ledere i Erbil og  krevd  at de må avvæpne de iranske partiene. I motsatt fall vil hans styrker  rykke over grensa for å utføre jobben.

Det er flere iranske kurderpartier, med hver sin milits, som holder til i den kurdiske regionen i Irak, KRI. Iranske myndigheter beskylder disse partiene  for å stå bak det pågående opprøret i landet, som er spesielt heftig i de kurdisk befolkede provinsene i nordvest. De konkurrerende  partiene, som i dagens situasjon har gått sammen i en allianse, avviser alle at de står bak opptøyene. 

De siste ukene har ungdommer kjempet mot sikkerhetsstyrkene i mange iranske  byer, og flere steder er politi og basij-agenter blitt drept. Noen kurdiske partier har væpnede grupper i fjellene på iransk side av grensa, men det er ingen rapporter om at disse har rykket inn i byene for å delta i kamper der. Vi må derimot  anta at partienes aktivister i byene har sluttet seg til og deltatt i opptøyene, som jo har mobilisert alle deler av befolkningen. Det er nok ingen grunn til å anta at initiativet til demonstrasjonene kom fra partiene, men de prøver likevel å gjøre  krav på det ideologiske grunnlaget opprøret bygger på  

Det er beleilig for iranske myndigheter å påstå at opptøyene er organisert utenfra. Å anklage de kurdiske partiene innebærer, den ikke alltid uttalte, forutsetningen at kurderne tar ordre fra USA. Ved å angripe kurderne kan iranske makthavere underbygge påstanden om at vestlige interesser står bak opptøyene etter drapet på Jina Amini.

Basene til de kurdiske eksilpartiene har de siste ukene vært utsatt for gjentatte angrep med artilleri, raketter og droner.

KRI har lært seg å leve med stadige tyrkiske fly- og bakkeangrep, rettet mot påståtte terrorister knyttet til partiet PKK som driver geriljakrig på tyrkisk side av grensa. Det dominerende partiet, KDP, har ikke noe imot at Tyrkia angriper konkurrenten. Det er grunn til å tro at KDP også hjelper de tyrkiske styrkene med informasjon. 

Geografien tilsier at kurderne i Nordirak må holde  seg inne med Istanbul, og det hadde neppe i noe fall vært mulig for KDP å drive PKK ut fra sine huler i grensefjellene. Tyrkia med sine langt større ressurser har ikke klart det på 30 år.

De stadige kampene går hardt ut over landsbyer i grensestrøkene, og sivilbefolkningen ber pent om at PKK og Tyrkia kan finne seg et annet sted å slåss.

I de sørøstlige delene av KRI, der partiet PUK dominerer, er det på samme måte nødvendig med et godt forhold til Iran. Iran ser PUK som en nyttig motvekt til KDP, med sitt nære forhold til Tyrkia. Nabolandet har hittil nøyd seg med sporadisk å angripe eksil-partiene fra luften. Dersom de skal gjøre alvor av trusselen om å sende inn bakkestyrker er det også en alvorlig utfordring til PUK.

Truslene fra Iran og Tyrkia kommer på et tidspunkt der KRI sliter tungt. Korrupsjon har brakt økonomien i knestående. De store oljeinntektene havner i lommene til partibossene og deres støttespillere, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger. Uenighet om fordeling  av oljepengene skjerper motsetningene mellom de to store partiene, KDP og PUK, som på 1990-tallet  utkjempet en blodig krig mot hverandre, med støtte fra henholdsvis Tyrkia og Iran.

Med sine egne kurdiske minoriteter, hadde både Tyrkia og Iran gjerne sett at den kurdiske ministaten i Irak opphørte å eksistere. Trass i alle sine feil er KRI et reellt eksisterende Kurdistan, som inspirerer undertrykte kurdere i nabolandene. Det ville  frata de lokale makthaverne i PUK og KDP mye troverdighet dersom de ikke skulle tillate kurdiske aktivister fra nabolandene å oppholde seg hos dem. 

Iranske kurderpartier som KDPI, Komala og PAK er nok avhengige av PUKs godvilje, men det er både politisk og militært umulig for PUK å avvæpne dem. Truslene fra Esmail Ghaani er derfor svært reelle, og KRI som fortsatt sliter med ettervirkningene av krigen mot IS, kan bli rammet av nok en konflikt mellom utenlandske parter.