Mangelfull film om jesidikvinner

Tusenvis av jesidikvinner har vært sexslaver i Den Islamske Stat, og har fått barn som følge av dette. Mange av disse  jesidikvinnene er fortsatt savnet, og noen av dem befinner seg i leirene i Nordøstsyria  der IS-kvinner er internert.

Nå er jesidismen en endogam religion. Bare barn av to jesidiforeldre kan være jesidier.  Tradisjonelt vil  seksuelle forbindelser med ikke-jesidier straffes med utstøting eller i verste fall døden. Det store antallet IS-slaver har imidlertid ført til en dramatisk endring. Kvinner som har vært holdt som sexslaver tas nå tilbake i jesidisamfunnet, og renses for skam gjennom en spesiell seremoni i det hellige senteret i Lalish.  

Men barn av voldtektene er det vanskelig for de fleste jesidier å godta. Mange kvinner blir derfor stilt i et vanskelig dilemma: skal de gi fra seg sine barn, eller skal de bryte med jesidisamfunnet og sine familier for alltid?

https://www.npr.org/2019/05/09/721210631/freed-by-isis-yazidi-mothers-face-wrenching-choice-abandon-kids-or-never-go-home

Den svenske aktivisten Nemam Ghafouri og diplomaten Peter Galbraith klarte  i begynnelsen  av 2021  å hjelpe noen slike kvinner til å  bli gjenforent med sine barn.   Lederen i jesidienes  religiøs e  hierarki, Baba Sheikh Ali Elyas, uttalte at  å ta inn barn av IS-terrorister ville være ødeleggende for  jesidisamfunnet..  

Dette dilemmaet kommer nå til overflaten i kritikken av den prisbelønte filmen Sabaya som i Norge vises på VG-nett. Filmen viser hvordan aktivister fra senteret  Mala Yazidi (jesidienes hus) i den kurdisk styrte delen av Syria henter ut jesidikvinner fra Al Hol-leiren.

Filmen Sabaya som er produsert i samarbeid med Sveriges Radio , og med betydelig støtte fra det svenske filminstituttet, har blitt møtt med betydelig anerkjennelse både i Sverige og internasjonalt. Den kaster jo lys over en av det siste årtiets største tragedier; jesidikvinnenes slaveri.  Jeg ble selv imponert da jeg så den tidligere i år. Imidlertid har det kommet fram  at filmen har store svakheter. 

På det svenske nettstedet Kvartal har Ludde Hellberg i to grundige artikler avdekket en rekke problemer.  Flere av kvinnene som omtales hevder å ha blitt dårlig behandlet. først og fremst protesterer de over å ha blitt  fratatt sine barn.  Hellberg dokumenterer at filmens helter  tilmed har forsøkt å selge noen av barna til sine IS-fedre. 

Peter Galbraith, som jo har arbeidet for å forene mødrene med sine barn, er hard i sin kritikk: «De gikk ikke inn i leiren for å redde jentene, men for å frata dem barna» sier han til Hellberg.

NATOS tyrkiske problem

Erdogan og Putin (https://creativecommons.org/licenses/by/3.0,)

Tyrkias autoritære president, Recep Tayyip Erdogan, vil nekte  å godkjenne Sveriges og Finlands søknader om medlemskap i NATO  hvis de to landene ikke utleverer politiske flyktninger. Erdogan krever også at landene opphever sin våpenboikott mot landet hans. Mange spør seg om dette et  maksimumskrav som innledning til forhandlinger?  Kan han virkelig forhindre at de to statene blir medlemmer? Og hvorfor er Tyrkia i det hele tatt med i NATO ?

Det kan være lurt å gå litt tilbake i tid. Dagens Tyrkia var inntil for hundre år siden kjerneområdet i det enorme, multinasjonale osmanske imperiet. Etter at imperiet ble knust i første verdenskrig,  klarte hærføreren Mustafa Kemal, kalt Atatyrk, å konsolidere en ny stat i  Lilleasia og en liten bit av Balkan. Denne staten ble basert på tyrkisk identitet. Armenere, grekere og assyrere ble drept eller forvist, og den store kurdiske befolkningen systematisk undertrykt.  

Atatyrk var nok muslim, men han ville redusere religionens makt i samfunnet, og skape et sekulært Tyrkia i kontakt med  Europa. Etter hans død  i 1938 ble partiet CHP dominerende, men ikke eneveldig. Opposisjonspartier bidro til å gi landet en demokratisk fasade, men  den tyrkiske hæren hadde avgjørende makt, og gjennomførte statskupp en rekke ganger. Hærledelsen var antikommunistisk, og hadde ingen innvendinger mot at Tyrkia sluttet seg til det  vestlige forsvarssamarbeidet i NATO i 1952.   

Dagens president har gått tilbake på mye av Atatyrks sekulære politikk. Sunni-islam er igjen en sentral del av den nasjonale identiteten. Erdogan har aldri lagt skjult på sin stolthet over den osmanske fortida.  I likhet med sine forgjengere hevder han Tyrkias rett til store områder utenfor landets anerkjente grenser.

Undertrykkelsen av den kurdiske identiteten til befolkningen i det sørøstlige Anatolia har utløst en lang rekke opprør. Sist i rekka er  den radikale PKK-bevegelsen som i mere enn 30 år har ført geriljakrig.  Tyrkia har forfulgt geriljaen inn i nabolandene. ofte med bakkestyrker, men i stigende grad med fly og droner.    

De tyrkiske offensivene mot PKK  i Nordirak, støttes av et økende antall baser. Mange har eksistert siden 1990-tallet, og Tyrkia legger ikke skjul på sine historiske krav på Mosul-regionen. Tilsvarende har Erdogan også okkupert store områder i det nordlige Syria. I Afrin og deler av Idlib er det innført tyrkisk valuta, tyrkisk tidssone og tyrkisk administrasjonsspråk, mens ulike væpnede grupper, mange med bakgrunn fra IS og Al Qaeda tar seg til rette.

Innenlands har Erdogan systematisk svekket det tyrkiske demokratiet. Journalister, akademikere og aktivister er blant de tusener som dømmes til lange fengselsstraffer på syltynt grunnlag. Mange tortureres i de beryktede fengslene. Tyrkia rangeres av Freedom House som «ikke fritt».  Mange har naturligvis forlatt landet, og tusenvis har fått asyl i land som Sverige og Finland, eller for den saks skyld i Norge. Erdogan krever nå å få noen av disse utlevert. Dette har blitt et viktig argument for svenske NATO-motstandere. De frykter NATO-medlemskap kan skade den svenske asylpolitikken.

Med alliansens nest største hær har Tyrkia hatt stor betydning for NATO. USA har opprettet viktige baser med atomvåpen der. Den usikkerheten Erdogan liker å  skape, gjør at USA kontinuerlig vurderer å flytte sine atomvåpen bort fra Tyrkia.

I 2003 demonstrerte Tyrkia sin uavhengighet ved å nekte å bidra til krigen mot Baath-regimet i Irak. Siden har Erdogan fjernet seg ytterligere fra USAs politikk, både i ord  og handling. Blant annet har Tyrkia kjøpt det avanserte luftvernsystemet S-400 fra Russland. Washington har  nektet Tyrkia  å delta i utviklinga av det  nye kampflyet F-35, som S-400 jo  er ment å  brukes mot. 

USAs støtte til den kurdisk-ledede administrasjonen i Nordøstsyria i kampen mot IS, har også utløst Erdogans vrede. Fra hans synspunkt er det dominerende partiet i Nordøstsyria, PYD, å anse som terrorister, siden de følger teoriene til PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan.  Både Sverige og Finland er blant landene som har nedlagt forbud mot eksport av våpen til Tyrkia på grunn av angrepene mot Nordøstsyria. 

Ingen ting av dette får imidlertid NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg til å kritisere Tyrkia. Hans mantra er at Tyrkia er en viktig alliert, hvis sikkerhetsproblemer vi må ta hensyn til. Bombing av kurdiske landsbyer i Irak og Syria unnlater han høflig å kommentere, de åpenbare overgrepene mot den tyrkiske opposisjonen likeså.

På denne bakgrunnen kan det se ut som Erdogan har et sterkt utgangspunkt for sine krav, enten det  nå gjelder F-35 eller PKK, men situasjonen har forandret seg radikalt siden Sovjetunionens fall.  Tyrkia er idag ingen fiende av Russland, tvert imot er det mange fellestrekk mellom autoritære ledere som Putin og Erdogan. NATO kan ikke lenger stole på Tyrkia i en konflikt med Russland.   Det må derfor være en grense for hvor  langt alliansen kan strekke seg for å blidgjøre Erdogan.

Det historiske grunnlaget for å hente Tyrkia inn i NATO har smuldret opp. Alliansen har ingen eksklusjonsparagraf, men kan ikke la seg lede av åpenbart urimelige krav fra en autokrat som Erdogan. 

Landsmøte i De Grønne: En museumsvokters refleksjoner

Trønder-delegasjonen på MdGs landsmøte 2022. Museumsvokteren er eldst.

Et landsmøte i MdG er et riktig trivelig sosialt treff. Partiet er fullt av ivrige, dyktige og engasjerte mennesker.  Stemningen er god, selv når kontroversielle spørsmål diskuteres. Kan hende er vi rett og slett for snille med hverandre

Et landsmøte skal være mere enn en hyggelig sammenkomst. Det skal produsere politikk, og det skal presentere politikken for offentligheten. I år var det to saker som dominerte debattene på landsmøtet og fikk tilsvarende oppmerksomhet i media. Det var Grønn Ungdoms forslag om å satse på kjernekraft i Norge og partiledelsens forslag om å gå inn for norsk medlemskap i EU

Personlig har jeg idag større forståelse for sterkere tilknytning til EU, enn for satsing på atomenergi. Men ingen av delene kunne i det hele tatt vært tatt opp til seriøs behandling i partiets første år. Partiet har utvilsomt utviklet seg siden da, men ikke bare til det bedre. De som har lansert disse forslagene har nok i begge tilfelle tenkt å markere partiet som djervt og nytenkende.  Der har de åpenbart beregnet feil; partiets medlemmer tviler, og miljøbevisste velgere rygger unna. Idag ble MdG notert til 2,6 prosent på en nasjonal meningsmåling.

Som partiveteran –  en noe høfligere intern  betegnelse  for museumsvoktere – lengter jeg ikke nødvendigvis tilbake til fordums tider, men noe har utvilsomt gått tapt underveis. Når jeg savner noen av de temaene vi tidligere har sett som sentrale, er det ikke (bare) nostalgi. Det er en markering av et nødvendig politisk utgangspunkt.  Det er å stikke fingeren i jorda, og da mener jeg ikke i asfalten.

Det er utmerket at MdG har etablert seg så sterkt i de store byene. Som partiets strateger så riktig påpeker er det der de fleste bor. Mye av arbeidet i byene har vært konsentrert om og begrunnet i klimaeffekten. Forurensing og biologisk mangfold har ikke vært høyt prioritert. Og innsatsen for urbant jordbruk setter i relieff det området der MdG virkelig mangler troverdighet: jordbruket. Mange av partiets grunnleggere var ivrige hagebrukere og en god del var bønder. Vi har fortsatt mange dyktige og reflekterte bønder i partiet. De burde få større respekt og større spillerom.  

At MdG, og særlig de unge, understreker betydningen av vegetarisk kosthold varmer mitt hjerte. Når det får noen av dem til å anbefale syntetiske veggi-burgere og vegetabilske DocMartens støvler, har vi imidlertid beveget oss svært langt fra respekt for naturen og fra en kretløpsbasert utnytting av alle ressursene.  

Uten teknologiske framsteg kunne jeg ikke skrive dette innlegget, langt mindre poste det i sosiale media. Det følger ikke av det at enhver mulig teknologi bør realiseres. Tvert imot har de grønne  partiene målbåret en sunn og grunnleggende skepsis mot teknologiens økende makt over våre liv. De Grønne bygger på en erkjennelse av at teknologisk utvikling kan ha, og har,  ødeleggende innvirkning på den globale helheten vi inngår i. Grønne partier har vært grunnlagt på en grunnleggende respekt for naturen og en dyp forståelse av at vi er avhengige av økologiske systemer og kretsløp vi aldri fullt ut kan forstå.  Det er grønt å erkjenne farene ved  å tukle med naturen. 

En teknologisk optimisme har etterhvert blitt framtredende i MdG generelt og i Grønn Ungdom spesielt. Det er ny teknologi, og ikke endrede holdninger eller handlingsmønstre, som skal bringe oss videre. I noen versjoner framstilles teknologien som en frigjøring fra naturens begrensinger. I en slik tro ligger en grov neglisjering av de økosystemene vi i siste instans er avhengig av.  Vi står i fare for å sage over den greina vi sitter på, for å bruke et populært bilde. 

MdG skal ikke være en forkjemper for økt forbruk og mere naturødeleggende teknologi. Grunnlaget for grønn politikk må være å søke harmoni med naturen. Det kan det virke som noen i partiet har glemt.

Stille etter stormen på Sinjar.

En tidligere versjon av denne artikkelen ligger her: https://www.transitmag.no/2022/05/03/nye-kamper-om-sinjar-tusener-av-jesidier-er-drevet-pa-flukt/

 I slutten av april rykket  den irakiske hæren inn i Sinjar-området, og krevde at  jesidi-militsen  YBS måtte oppgi sine sjekkpunkter. Det fulgte kamper som drev flere tusen jesidier på flukt, men YBS har trukket seg tilbake, og situasjonen skal nå være rolig.

 

Fjellkammen Sinjar ligger mellom Eufrat og Tigris, nær grensa mellom Irak og Syria.  Den har i hundrevis av år vært et tilfluktsted for minoriteter, blant annet de ikke-muslimske jesidiene som utgjør flertallet av innbyggerne i dette området. Etter at den såkalte Islamske Stat angrep Sinjar i 2014 og drev befolkningen  på flukt, har områdets status vært uklar. Både  interne krefter i Irak og utenlandske makter som Iran og Tyrkia griper inn og kompliserer situasjonen. En rekke væpnede grupper holder til i området, og i disse dager gjennomfører den irakiske hæren en offensiv mot en milits knyttet til PKK.

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon.  

Noen jesidistyrker ble værende, og ble formelt tilsluttet stats-støttede FMS. Viktigst av dem er YBS, eller Yabsha, som er alliert med geriljaorganisasjonen PKK, og søsterorganisasjonen PYD som har makta i det nordøstlige Syria. Yabsha oppsto etter at geriljaer fra PKK og PYD  i august 2014 kom til unnsetning for de beleirede jesidiene som KDP hadde forlatt. Yabsha har blitt ønsket velkommen av jesidier,  som motvekt til KDP, og til jesidienes tradisjonelle lederskap i den kurdiske regionen. Men Yabsha står for en radikal sosialistisk ideologi , «demokratisk autonomi». Den er utarbeidet av PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan og utfordrer grunnleggende holdninger blant jesidiene. 

Under ledelse av kaderpartiet PKK har Yabsha tatt kontrollen i store deler av Sinjar og bygd omfattende baser i fjellene. Tyrkia som i snart 40 år har ført krig mot PKK, anser både PYD og YBS som sine fiender, og angriper derfor disse basene med droner og fly. Ledende YBS-kommandanter er flere ganger drept med droner. Sivile blir naturligvis også rammet. President Erdogan har tilmed truet med bakkeinvasjon for å fjerne «PKK-terroristene».

Alt dette bidrar til at de fleste jesidiene som flyktet for angrepet fra IS i 2014, fortsatt er flyktninger. Et flertall oppholder seg i den kurdiske regionen, og svært mange bor på åttende året i elendige teltleire. Dårlige leveforhold på toppen av en traumatisk historie med voldtekter og massemord, sørger for at teltleirene rommer mange med psykiske og  fysiske problemer, og rammes av mange selvmord.  

Når flyktningene blir spurt om hvorfor de ikke vender tilbake til Sinjar er det tre svar som går igjen: ingen bolig, mangel på infrastruktur  og manglende sikkerhet. Ingen av disse problemene kan løses før ansvaret for Sinjar er avklart. Irakiske myndigheter i Bagdad og Erbil  har mange problemer  å slite med. De har ikke prioritert jesidiene høyt, men kan i lengden ikke overse den vanskelige situasjonen.

I oktober 2020  inngikk den irakiske regjeringa i Bagdad og den kurdiske regjeringa i Erbil, åpenbart under press fra USA, en avtale om sikkerhet i Sinjar. Avtalen kan synes å komme i møte de omforente krava fra jesidiske organisasjoner om lokal kontroll over administrasjon og sikkerhet i Sinjar. Men den er inngått mellom de to regjeringene uten at den berørte lokalbefolkningen har vært involvert, og den er blitt møtt med omfattende protester fra yabsha og andre jesidier.

Avtalen gir den kurdiske regjeringa i Erbil og den irakiske regjeringa i Bagdad felles ansvar for gjenoppbygging og sikkerhet. De skal samarbeide med en folkevalgt administrasjon. Videre skal det opprettes en ny jesidisk sikkerhetsstyrke. Andre irregulære væpnede styrker skal fjernes eller oppløses. Dette blir blir oppfattet som et krav om at YBS, men også de irregulære FMS-styrkene og Haydar Sheshos HPE  -militsmå bort, mens KDPs peshmergastyrker skal komme tilbake.  

Dette griper inn i en dyp og langvarig konflikt blant jesidiene: skal de identifisere seg som kurdere, eller er de en selvstendig etnisitet? Og hvis de er kurdere, må de da velge mellom det korrupte kurdiske KDP,  og de beinharde revolusjonære i PKK?   

Mange ønsker å slutte seg til den kurdiske regionen der deres viktigste helligdom. Lalish,  så vel som den  tradisjonelle politiske og religiøse ledelsen holder til. Men jesidiene i Sinjar har ofte vært i konflikt med  lederskapet i Lalish, og noen støtter også idag alternative ledere.

En pekepinn om opinionen får vi i valgresultatet fra oktober 2021. Da ble fem jesidier valgt inn i det irakiske parlamentet i Bagdad. Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer det uavhengige jesidi-partiet, Pekhateya Ezidi, som har hatt dette mandatet siden 2005. Partiet ser jesidiene som en egen etnisk gruppe og ikke som kurdere. De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til Vian Dakhil og to andre kandidater fra det herskende kurderpartiet KDP  Etter fintelling ble også en jesidi fra Kirkuk, Ronza Saydo, valgt inn. Han representer et annet kurdisk parti,  PUK. 

Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. En del av forklaringen er at de mange stemmeberettigede i leirene var under sterkt press fra KDP, men heller ikke i områdene PADE, eller YBS, kontrollerer, fikk de mange stemmer. Dette tyder på at Sinjar-jesidienes oppslutning om «demokratisk autonomi» er situasjonsbetinget og ikke bygger på ideologisk aksept. Det viser også en realistisk vurdering: KDP.  sitter på pengesekken, og lønner både peshmergas, lærere og andre offentlig ansatte. KDP bidrar dessuten til omfattende restaurering i Lalish.  Yabsha kan ikke love noen  økonomisk støtte, men tiltrekker seg derimot hyppige tyrkiske bombeangrep. 

Den irakiske hæren bygger nå en mur langs grensa mot Syria. Offisielt er hensikten å hindre IS i å krysse mellom landene, men i like stor grad vil muren bryte kontakten mellom YBS og de syriske kurderne. I april 2022  krevde  så den irakiske hæren at YBS skulle forlate sine sjekkpunkter i Sinjar.  YBS nektet, og det brøt ut harde kamper. Hæren bruker både artilleri, stridsvogner og helikopter. Dette har utløst en ny strøm av flyktninger fra Sinjar til den kurdiske regionen. Samtidig trapper Tyrkia opp sine angrep mot PKK lenger nord i Irak. Det er naturlig å se disse offensivene i sammenheng, selv om regjeringa i Bagdad benekter å samarbeide med Tyrkia.

Bagdad har også et annet mål med aksjonen. Folkets mobiliseringsstyrker, FMS, ble opprettet med iransk støtte for å drive den Islamske Stat tilbake. Idag er disse styrkene en maktfaktor mange steder, samtidig som trusselen fra  IS er betydelig redusert. Både sjia og sunni-politikere i Bagdad ønsker å redusere avhengigheten av Iran og å svekke Irans forlengede arm;  nemlig FMS.  Bagdad ønsker å erstatte FMS-militsene med styrker fra hæren, og da kan YBS være et greit sted å begynne. Det er likevel ingen grunn til å tro at  irakerne klarer  å fjerne PKK, i form av YBS, fra Sinjar. Yabshas styrker er veltrente og motiverte, og de  har sine baser gravd  dypt inne i fjellet.  

Beboerne i flere landsbyer tok i begynnelsen av mai til gatene , og forlangte at alle væpnede styrker måtte trekke seg ut av boligområdene.  Både YBS, HPE og hæren har  derfor trukket seg  ut en rekke steder, men de irakiske styrkene har full kontroll i Sinjar by.

Avtalen fra 2020 krever at Sinjar skal styres av en folkevalgt forsamling og trygges av av en lokalt rekruttert politistyrke. Hovedproblemet har vært de lokale militsene. At nasjonale styrker nå overtar kontrollen over det meste av Sinjar kan bidra til økt sikkerhet, og gjøre det mulig for enda fler å vende tilbake fra leiren i Kurdistan.  Men den langsiktige situasjonen er fortsatt usikker, og de tyrkiske angrepene vil  fortsette så lenge  PKK-tilknyttede styrker finnes her.  

Trondheimsmodellen : ny vri i museumsdebatten

Trondheimsmodellen til arkitektene Østevik, Austnes og Wellinger viderefører eksisterende bygninger og bymiljø

Forslaget om å erstatte  to tradisjonsrike museer i Midtbyen med et moderne nybygg et helt annet sted har slukt store ressurser i mange år. Utredninger og rapporter har florert  siden daværende sjef for Museene i Sør-trøndelag (Mist) Suzette Paasche, lanserte planen for mer enn fem år siden.  «Om alt går som det skal, blir det  bygd et nytt museum som huser Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum», skreiv Adressa den gangen, uten antydning til motforestillinger.  Tvil om klokskapen i en slik sammenslåing har likevel florert og gjort planlegginga vanskelig. Et nytt forslag kalt Trondheimsmodellen, har nå  åpnet et konstruktivt spor for den videre prosessen.

Forestillingene om at stordrift og nybygg er veien mot lyset, også i museumsbransjen, ville kanskje møtt motbør i alle fall, men utviklinga i Oslo ble avgjørende. Der ble det i 2003 vedtatt å samlokalisere Nasjonalgalleriet, Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst i et nytt Nasjonalmuseum for kunst, arkitektur og design. Iveren etter  et nytt «tidsriktig» museumsbygg var så stor at det ikke forelå noen som helst planer for etterbruk av de tidligere lokalene.  Det flotte klassiske Nasjonalgalleriet i Universitetsgata, og andre velfungerende lokaler ble derfor stående ubrukt, mens det ble støpt ei ny betongkasse vest for Rådhuset.  

I miljømessig sammenheng er det selvfølgelig galskap å ikke planlegge for gjenbruk, men også i et et museumsfaglig perspektiv er vraking av spesialtilpassede og monumentale bygninger som Nasjonalgalleriet i modernitetens navn forkastelig. I Trondheim ble det klart at Mist sin drøm  om nybygg ville  sette  framtida til dagens museumsbygninger i Midtbyen i fare.

Men det var ikke bare de materielle konsekvensene av et eventuelt nybygg som skapte bekymring. Det kom sterke faglige innvendinger mot den foreslåtte omorganiseringa. Kunsthåndverkere fryktet at den særlige identiteten til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum ville bli borte i et sammenslått museum.

Prosessen har likefullt rullet videre av egen tyngde, og et nybygg til å huse en sammenslått organisasjon  og sammenslåtte samlinger lot til å være det ufravikelige resultatet. Troen på at dagens bygninger kunne være grunnlag også for framtidas museum fikk en knekk, da Mist  på tampen av 2021 la fram en  rapport om lokalisering  av «det nye museet». Slik det såkalte «0+  alternativet», altså videre utvikling med utgangspunkt i dagens  bygninger, ble presentert der, ville det medføre fjerning av Møllers sølvsmed-bedrift og massiv nedbygging av Rådhusparken.

Det   var derfor med  stor tilfredshet både jeg og mange andre under en høring i Rådhuset denne uka  tok imot  et forslag utarbeidet av Christian Østevik og Sverre Austnes i samarbeid med  professor Steffen Wellinger. Den  viser at  det er mulig å videreutvikle dagens museumsbygninger uten den miljøraseringa som ligger i forslaget fra Mist. 

 Bystyret, må, som planmyndighet, vedta hvor  et eventuelt nytt museum skal plasseres. Det ligger nå an til at bystyret vil be om at  «0+ alternativet»  utredes videre med utgangspunkt i Trondheimsmodellen.

Harde tider

Illustrasjon: @BillBramhall

En ulykke kommer sjelden aleine, heter det jo. Ifølge Johannes Åpenbaring skal de fire rytterne – Krig, Sult, Pest og Død – bringe inn endetiden, apokalypsen. Alle fire galopperer gjennom verden idag, og de har fått følge av flere. Klimaendringer, forurensing og tapt natur gjør verden stadig mere utrygg for oss mennesker. Mange mister troen på virkeligheten, godt hjulpet av sosiale medier  – slik bildet over viser. Det er ikke hos oss endetidens ryttere tramper hardest, men heller ikke vi slipper unna.

Pestens sjukdom og død  har vi de siste åra erfart også i Norge, dens effekt på daglig liv og omgang  likeså. Krig og sult opplever vi foreløpig bare på avstand, men Putins angrep på Ukraina har brakt begge deler nærmere. Krigshandlingenes gru formidles til oss i sterke bilder, og av enorme flyktningestrømmer. Putin har ikke brakt krigen bare til Ukraina. Han har erfaring å bygge på, fra land som Syria, Tjetsjenia og Georgia. Krigen i Syria er nå inne  i sitt ellevte år.  

Og det er naturligvis ikke bare russere som driver krig., USA – som  rett nok holder seg tilbake i Ukraina og Syria – har ikke lagt fingrene imellom i Irak eller Libya. Saudia-Arabia og Iran væpner partene i mange konflikter, mens Etiopia og Eritrea har gått sammen om å slakte og sulte ut befolkningen i Tigray. Og det var bare noen av de statlige aktørene. I tillegg kommer opprørere av ulike slag: kommunister, nasjonalister og jihadister bruker de voldsmidler de har tilgang til i svært mange land.

Flyktningene fra Ukraina har vakt til live en vakker solidaritet i den norske befolkningen. Alle vil hjelpe de mange som rømmer fra krigsområdene. Det samme har vi dessverre ikke  sett i  møtet med flyktninger fra krig og nød i andre verdensdeler. Men grensene bryter sammen. Det skippertaket vi nå gjør for Ukrainerne må bli til permanente tiltak. Det  vil komme nye kriger og nye flyktninger, og lysten til å bytte fattigdom og diktatur med europeisk luksus vil ikke forsvinne.   

Det norske folk opplever for første gang på lenge at prisene stiger raskere enn lønningene. Regjeringa kommer med krisetiltak, men må nok snart innse at prisene ikke faller tilbake til de tidligere nivåene. Levekostnadene i Norge vil også påvirkes av redusert matvareproduksjon i verden. På grunn av krigen er det dårlige utsikter for avlingene av hvete og mye annet i Ukraina og Russland. Dette kommer i tillegg til  en  langvarig tendens der klimaendringer har redusert avlingene i store områder i Midtøsten. Krigene kommer i tillegg, og Syria, som tidligere har kunnet eksportere hvete, har nå for lite. 

Om noen uker har vi i Norge brukt opp vår andel av jordklodens ressurser for 2022. Men den endeløse veksten i  forbruk og forurensing som vi har opplevd i den vestlige verden etter annen verdenskrig butter imot. Vi blir innhentet av våre egne synder. 

Hver eneste en av oss har kroppen full av giftige kjemikalier, mikroplast og andre utilsiktede konsekvenser av vårt uhemmede forbruk. Denne tilstanden i våre egne legemer reflekteres i naturen rundt oss. Det er ikke lenger noe sted på jordkloden uten mikroplast eller andre rester av menneskelig virksomhet. Og mens vi i vårt umettelige begjær har vært vant til å forbruke stadig mer, år for år, kommer vi nå til et punkt der prisene stiger så raskt  at forbruksveksten ikke henger med. Vi stanger mot jordklodens grenser.  

 Apokalypsens ryttere er manet fram. Vi bør ikke gå ut fra at de forsvinner med det første.

Ukraina og Syria: To slags flyktninger

På vei mot en usikker skjebne

Ukrainas modige forsvarskamp har forent en hel verden mot den russiske diktatoren Vladimir Putin og hans oligark-regime. Også i Russland har store folkemengder marsjert i gatene mot det uprovoserte angrepet på en nabostat. Globale medier har vegg-til-vegg dekning av krigen i Ukraina. Det samles inn klær og medisiner og det sendes våpen.  

  Opinionen til støtte for Ukraina er så kraftig at Norge har brutt med sitt selvpålagte prinsipp om ikke å sende våpen til land i krig. Tilmed De Grønne har latt seg feie med av denne bølgen. Og grupper som vanligvis gjør sitt beste for å hindre flyktninger i å komme til Norge, ivrer nå for å sende busser til Polen og Romania. De vil uten nærmere saksbehandling hente tusenvis av ukrainske flyktninger hit til landet.

Ingen nåde for fremmedkulturelle flyktninger.

Sympati med, og støtte til de ofrene for krig er en sterkt prisverdig holdning. Men kontrasten til de holdningene flyktninger fra andre verdensdeler møtes med er påfallande. Ikke minst er det en skrikende motsetning mellom dagenes vilje til å hjelpe ukrainerne og den kyniske forakten som lar flyktninger fra Syria og Irak fryse ihjel på grensa mellom Polen og Belarus.

Det blir ikke bedre av at Polske grensevakter systematisk  diskriminerer folk med bakgrunn fra Afrika og Midtøsten, og skiller dem fra de «ekte ukrainerne»; de som har riktig hudfarge og religion. 

De holdningen som ligger til grunn for en slik forskjellsbehandling kommer til overflaten når det hevdes at krigen mellom Russland og Ukraina skiller seg ut ved å være «en krig mellom siviliserte nasjoner.». Dette er jo en grov fornærmelse mot land som Irak; et land som rommet noen av denne verdens eldste sivilisasjoner, og der grunnlaget for store deler av vår kultur ble lagt. Men det er naturligvisi hverekn historie eller geogrfai som ligger til grunn fo denne forksjellbehandlingen. Det er rasisme og islamofobi.

Aleppo etter å ha blitt «befridd» av russerne

Det er jo ikke bare Ukrainas venner som behandler kristne europeere bedre enn folk fra andre deler av verden. Også de russiske angriperne er mere tilbakeholdne i Kyiv enn de har vært i Grosny eller Aleppo, byer som er jevnet med jorden av russiske styrker.  I Tsjetsjenia og Syria er det jo ikke blonde og blåøyde barn som rammes av bombene, men skitne og skjeggete islamister.  NRK viste i fjor den syriske filmen For Sama. Den dokumenter hvordan virkeligheten var i Aleppo under russiske flyangrep, som systematisk rammet sjukehus og ambulanser. Foreløpig later det til at   Ukraina ikke har blitt utsatt for noe  tilsvarende. Hvilke midler  Putin og hans rådgivere vil ty til dersom  krigen ikke forløper etter deres ønske, gjenstår å se.

Hvem tjener på parlamentarisme?

Min partifelle Ask Lindal har reist debatten om Trondheim kommunes styringsform. Han mener det er på tide å forlate formannskapsmodellen, som de fleste kommuner og fylkeskommuner i Norge praktiserer, og innføre parlamentarisme. Det er en styreform som vi bare finner i  to norske kommuner idag; nemlig de store byene Oslo og Bergen. Tromsø forsøkte seg også, men gikk tilbake til formannskapsmodellen i 2015.

Debatten er på ingen måte ny i Trondheim; innføring av parlamentarisme har stort sett vært diskutert foran hvert eneste lokalvalg. Mønsteret er lysende klart: Høyre og AP, de to partiene som  skifter om å forvalte ordførerkjedet her i byen, ivrer for parlamentarisme, gjerne med FrP på slep. Alle de små og mellomstore partiene i bystyret har vært mot. 

De to store (og frp) har hatt flertall tilsammen, og kunne ha innført det nye styringssystemet. Men hverken Høyre eller Ap har hatt reint flertall i bystyret på svært lenge. De har hatt alliansepartnere på hver sin side som har satt foten ned, og siden vervet som ordfører har  vært viktigere enn parlamentarisme for dem begge, har de forhandlet bort parlamentarisme for å få de små partienes støtte.

Hva er det så som gjør parlamentarismen attraktiv for de store og ikke for de små?

Siden 1832 har norske kommuner vært styrt etter formannskapsmodellen. Den innebærer at kommunestyret velger en ledelse der konkurrerende partier er representert. Ordfører leder formannskapet, men det omfatter også representanter fra opposisjonen. Denne modellen favoriserer kompromiss i vedtakene, og gir  opposisjonen løpende innsikt i  utviklinga av større saker.

I et parlamentarisk system er formannskapet erstattet av et byråd som bare har representanter for flertallet. Opposisjonen er ikke representert i dette organet. Byrådet forbereder sakene internt før de velger å presentere dem for kommunestyret, og opposisjonen har dermed mindre mulighet til å påvirke prosessen. Kompromiss blir unødvendig; makta rår. 

Den økte makta parlamentarisme gir flertallspartiene kompenseres ved å gi større ressurser til opposisjonen. De skal ha lønnede rådgivere og flere heldagsstillinger, dette fører til en oppsvulming av antallet av heltidspolitikere.  Fritidspolitikernes innflytelse reduseres tilsvarende. Økte utgifter blir det også av dette.

Parlamentarismen sies å være mere effektiv. Den gjør det lettere for de store å utøve makt, og vanskeligere for de små å nå fram med sine motforestillinger. MdG i Trondheim har hittil stått på de små partienes side i denne debatten. Nå utøver partiet synlig byrådsmakt både i Oslo og Bergen, mens De Grønne i Trondheim har havnet i skyggen av Ap og SV, til tross for at de er en nødvendig del av det politiske flertallet. Dersom partiet nå går inn for et parlamentarisk system i Trondheim Bystyre  markerer det et skifte.

MdG definerer seg nå som et parti som forvalter makt. Det er ikke  noe galt i det; alle partier ønsker jo makt til å realisere sin politikk, Men parlamentarismen er bare et gode for det til enhver tid sittende flertallet. I samarbeid med AP kan MdG nyte godt av den økte makta i et byråd. Skulle flertallet skifte vil partiets mulighet til å drive opposisjonspolitikk være svekket.

Jan B Vindheim

fylkestingsrepresentant for MdG

To slags kvinner fra kalifatet

 

To TV- filmer fra fangeleire  i Syria, gir svært ulike bilder av kvinners situasjon under IS. Den ene var viet kvinner som selv oppsøkte den islamske stat, den andre viste  virkeligheten for kvinner som var ført dit med makt.

En ung norsk kvinne står i disse dager for retten i Oslo. Hun er tiltalt for terrorvirksomhet, etter å ha tilbrakt flere år i  områder av Syria som var kontrollert av det såkalte IS-kalifatet. Hennes forsvarer vil (naturligvis) ha henne frifunnet, og hevder hun var et offer og ikke en aktør. Livet som kvinne  i jihadist-staten var ikke slik hun hadde trodd, og hun har ikke selv begått noen som helst terrorhandlinger.

Denne rettssaka har antakelig  bidratt til at NRK 8. februar viste filmen «Ingen vei tilbake», der flere andre kvinner som hadde oppsøkt kalifatet ble intervjuet. De forsvarte seg med liknende historier om undertrykking, serie-ekteskap med voldelige menn og brustne illusjoner. Og om smerten ved å vende tilbake til et samfunn du har fordømt. Filmen skapte sympati for kvinnene. De angret åpenbart på sin tilslutning til kalifatet, selv om angeren hos enkelte synes å ha kommet først da slaget åpenbart var tapt.

Samme kveld viste svensk TV filmen Sabaya der vi møtte andre kvinner som har overlevd IS-kalifatet. Men disse kvinnene hadde ikke kommet dit frivillig. De var tatt til fange mens deres mannlige slektninger, ektemenn, fedre og brødre, ble drept for øynene på dem. Deres forbrytelse var å tilhøre de vantro jesidiene. Ideologene i den islamske stat erklærte dem som slavinner, Sabaya, lovlig krigsbytte og populær handelsvare. 

Begge disse filmene er i stor grad  tatt opp inne i de overbefolkede leirene i Syria der kurdiske styrker vokter titusener av IS-tilhengere. Mange av dem er fra vestlige land som Norge; land som nekter å ta sine statsborgere tilbake., og overlater ansvaret for dem til den lokalbefolkningen som har måtte lide under deres ugjerninger.

Kontrasten i situasjonen for de to gruppene av kvinner er likevel påfallende. Den ene gruppa satt komfortabelt og snakket åpent og fritt om sin skuffelse og om problemene som hindrer dem i  å vende tilbake til de trygge tilværelsene de frivillig har forlatt.

Sabaya følger frivillige fra jesidienes Hus, Mala Ezidi, gjennom flere år. Helt utrolige opptak viser hvordan frivillige jesidier går inn i leirene og henter ut kvinner og barn som blir holdt fanget. Det lar seg heller ikke skjule at de kvinnene som holder dem fanget likner svært på dem vi møtte i NRK-filmen.  De likner på hun som står for retten i Oslo  

Det er rimelig å ha medlidenhet med unge jenter som lot seg radikalisere på nettet eller andre steder, og møtte en hardere virkelighet enn de hadde drømt om. De må nå få hjelp til å skape seg nye liv. Men sammenliknet med slavinnene de holdt fanget i årevis, som bare har flyktningleirene i Nord-Irak å vende tilbake til, er deres problemer små.  

IS er ikke borte: Harde kamper i Syria.  Øredøvende taushet i norske medier.

Tilfangetatte islamister i Hassakah.

Den Islamske Stat – IS eller Daesh –  er ikke  blitt borte, selv om organisasjonen har mistet sin tidligere kontroll over store områder i Syria og Irak.  I begge landene har IS bygd seg opp igjen og gjennomfører hyppige angrep på både sivile og militære mål

Styrken i det reorganiserte IS  ble dramatisk demonstrert  20 januar, da en hel tropp av irakiske regjeringssoldater ble drept i Diyala-provinsen, samtidig som to bilbomber slo hull på murene rundt Sinaa-fengselet i den syriske byen Hassaka. Fire dager seinere foregår det fortsatt harde kamper både inne i fengselsanlegget og i områdene rundt. 

Kurdiske sikkerhetsstyrker støttet av det amerikanske flyvåpenet har store problemer med å kontrollere situasjonen. Det hevdes at flere hundre IS-soldater er drept, men åpenbart  kjemper mange fortsatt videre og er godt bevæpnet. Representanter for myndighetene melder at mere enn tjue av deres soldater har mistet livet. Flere sivile skal også være drept i bydelen Ghweran der fengselet ligger, og hundrevis har måttet flykte fra sine hjem. 

Muren rundt fengslet skal nå være under SDFs kontroll, men islamistene holder fortsatt en fløy inne i fengselet som rommer mange hundre mindreårige fanger, såkalte «løveunger». IS  har også tatt et  stort antall gisler fra fengselets kjøkken-personale, og  har publisert videoer av disse fangene. 

Hovedformålet med  dette grundig forberedte angrepet  har åpenbart vært å  befri noen av de 10 000 fangene, som omfatter mange sentrale IS-ledere.  Mange hundre skal da også ha klart å flykte. SDF hevder å ha fanget de fleste av disse igjen, men forsøker åpenbart å skjønnmale situasjonen. De står i en fullstendig uholdbar situasjon, der det internasjonale samfunnet nekter å hjelpe til.

Dette burde ikke komme som en overraskelse. Myndighetene i Nordøst-syria har lenge fortalt det internasjonale samfunnet at de ikke i lengden kan ta ansvaret for  titusener av militante fanger. De store ressursene det krever å ta vare på disse fangene er en enorm belastning på den hardt pressede lokale administrasjonen og dens væpnede styrker. Det hjelper heller ikke på situasjonen at Tyrkia fortsetter angrepene på SDF like nord for Hassakah.  Mange syrere beskylder Tyrkia  for å samarbeide med islamistene.

Framveksten av Daesh blir av mange sett som en konsekvens av vestlig imperialisme, nærmere bestemt en følge av USAs angrep på Irak i  2003. Det burde iallfall være klart at IS er en trussel mot sikkerheten også i vår del av verden. Det er derfor svært beklagelig at Norge, i likhet med mange  andre vestlige land, nekter å ta ansvaret for egne statsborgere blant islamistene. Norge vil heller ikke bidra til et internasjonalt rettsoppgjør med mennesker som har  gjennomført systematiske voldtekter,  masse-henrettelser   folkemord  og tortur, både i  Midtøsten og i Europa. Å overlate ansvaret for titusener av desperate fanatikere til den underbemannede  og underfinansierte administrasjonen  i Nordøst-syria innebærer å be om mere terror. 

Forrige Eldre innlegg Next Newer Entries