Mullaen og Meling

 

Det har vært både interessant og lærerikt å følge NRK- serien Mullaen og Meling. Den har gitt meg økt respekt for Meling (selv om han framstår som vel godtroende enkelte ganger) og en snikende sympati for Krekar. Dersom det er sant, som det siste av de tre  programmene mer enn antyder, at Krekar er dømt til tolv års fengsel på grunnlag av en dårlig oversettelse fra kurdisk, er det jo all grunn til å reagere, uansett hva man måtte mene om Krekars versjon av islamisme. 

Programserien går liten grad inn på Krekars virksomhet før han grunnla Ansar al Islam i 2001, men det er kjent at han i under sitt opphold i Pakistan hjalp mange kurdiske islamister å finne veien over grensa til Afghanistan. Videre er det kjent at han var en ledende skikkelse i IMK, Kurdistans Islamistiske Bevegelse, som på nittitallet konkurrerte både militært og politisk med de sekulære partiene KDP og PUK om makta i det kurdiske selvstyreområdet i Nordirak.

Krekars innflytelse har ikke vært begrenset til den korte perioden da han ledet Ansar Al Islam. Hans virksomhet må ha vært kjent for norske myndigheter allerede da han kom til Norge  som kvoteflyktning i 1991, siden kone og barn, men ikke Krekar selv, fikk norsk statsborgerskap. Innflytelsen har, som programmene tydelig viser, ikke på noen måte opphørt etter at Ansar al Islam i 2003 ble drevet ut av sine irakiske baser av amerikanerne.

Norske myndigheter var opptatt av å finne bevis for Krekars direkte tilknytning til noen av de mange terrorhandlingene Ansar al-Islam har utført. Det lyktes de ikke med, blant annet fordi Krekar formelle lederrolle bare varte noen måneder. Det ødela saka for norsk påtalemakt at de lokale sikkerhetsstyrkene, tilknyttet partiet PUK, hadde brukt stor brutalitet for å tvinge fram en tilståelse fra den mislykkede selvmordsbomberen Dedar. Overfor norsk rett innrømmet  han likevel å være sendt av Ansar al Islam for å sprenge et av PUKs kontorer, men avviste at Krekar var den som ga ham ordre. 

At den direkte forbindelsen mellom Krekar og en selvmordsbomber dermed ikke lot seg bevise  stanset saka i det norske rettsvesenet. Det kan ha bidratt til å tåkelegge det faktum at Ansar al Islam var den organisasjonen som innførte selvmordsbombing i Irak. Arvtakeren Ansar al-Sunnah gjennomførte i 2004 parallelle selvmordsbombinger i den kurdiske hovedstaden Erbil, som tok livet av mer enn hundre mennesker, mange av dem framtredende medlemmer av de regjerende partiene KDP og PUK.  Gruppa tok seinere tilbake navnet Ansar al-Islam, og sluttet seg i 2014 til IS:.

For en del år siden besøkte jeg landsbyen Biyara, som var hovedkvarter for Ansar al Islam. Innbyggerne der har ikke mye pent å si om ekstremistene. Flere jeg snakket med klagde over at alle bilder av kvinner måtte fjernes fra kjekspakker, hermetikk og andre varer i butikkene. Verre var det naturligvis at Krekars folk mishandlet lokalbefolkningen og vandaliserte den lokale moskeen der to sufier var gravlagt; slik avgudsdyrking ville de ikke ha noe av.  I et par landsbyer der innbyggerne  tilhørte  den  religiøse retningen kakai, også kalt Ahl i-Haqq, var det enda mere alvorlig. Kakaiene  fikk beskjed om å omvende seg eller dø. og valgte naturlig nok å flykte.  

Når det hevdes i programmet at  Krekar skal ha vært en moderat islamist som arbeidet  for fred og forsoning med de kurdiske myndighetene, kan det være verdt å huske at Ansar al-Islam oppsto i protest mot at det store islamistpartiet  IMK i 1997 inngikk en fredsavtale, som overlot den militære kontrollen over Halabja-regionen til det sekulære PUK. Flere ytterliggående fraksjoner brøt ut av IMK, nektet å akseptere våpenhvileavtalen og befestet landsbyer i utkanten av IMKs område langs grensen til Iran. Det var disse gruppene som i 2001 gikk  sammen under navnet Ansar al-Islam.

 Don´t look up- at gender ideology!

Filmen «Don´t look up» kaster et ironisk lys over de ulike teknikkene folk tar i bruk for å slippe å se problemer de ikke ønsker å forholde seg til. Den mest utbredte metoden er naturligvis å angripe, utdefinere og latterliggjøre dem som peker på problemene. De som ser opp.

Bakteppet i filmen er klimautfordringene, men de samme unnvikelses-mekanismene kan observeres på mange andre områder. Det er ikke minst interessant å se hvor mange presumptivt intelligente og velinformerte mennesker som bøyer nakken for den ekstreme transideologien. 

Og det er altså ikke sånn som Even Gran og Marit Øimoen i Human-Etisk Forbund later til å tro, (Klassekampen 6/1/22) at man ved å påvise at det finnes mennesker med kjønnsdysfori har tilbakevist kritikken av transideologien. Kritikken rettes ikke mot slike følelser, som er legitime og bør tas hensyn til, men mot den konklusjonen også Human Etisk Forbund synes å trekke: at et mennesker blir det kjønn det føler seg som.  Dette synet oppsummeres gjerne i setningen «transkvinner er kvinner»; som innebærer at en person som «føler seg som kvinne» dermed ER kvinne, uansett biologi, og skal ha ubestridt rett til å delta i ethvert kvinnelig fellesskap.

Den manglende logikken i denne påstanden er åpenbar, noe som utvilsomt bidrar til at ethvert forsøk på å påpeke absurditeten straks må overdøves med skjellsord og høy røst. Et interessant og talende eksempel, som har vekket meg og mange andre, er angrepene på forfatteren J. K. Rowling. I likhet med mange andre kvinner og jenter veit hun av erfaring  at kjønn er en biologisk kategori,  at «personer som menstruerer» er kvinner, og at personer med mannlige kjønnsorganer ikke er det.  

Den som ikke bare mener slikt, men også våger å hevde det, er naturligvis å anse som transfob, og må fordrives fra det offentlige. Derfor ville ikke Rowling være med på 20-årsjubileet for HarryPotter filmene, noe som fikk mange av hennes fans til å stusse. For å fjerne eventuell sympati for hennes kjetterske person og ditto meninger har det derfor kommet en ny runde med «avsløringer». Rowling er nemlig ikke  bare transfob; hun er også – blant annet – antisemitt, rasist og imperialist. Alt dette kan bevises ved utvalgte sitater fra hennes bøker og analyse av scenografien i filmene som bygger på dem. 

Mange velmenende personer, som ikke nødvendigvis tror på alle disse beskyldningene, godtar likevel stilltiende at de fremmes,  såvel som måten de fremmes på.  Det har utviklet seg en offentlighet der man, for å ta hensyn til transpersoner, tror det er nødvendig å lukke øynene for slikt kvasivitenskapelig sludder som at man kan være født i feil kropp og at det er mulig å skifte biologisk kjønn. Innvendinger mot transideologien anses automatisk som reaksjonært og ahistorisk tankegods, og blir systematisk identifisert med rasisme, fascisme og holocaustfornektelse. 

Nå er det naturligvis gode grunner til å være hensynsfull overfor transpersoner, men vi gjør dem ingen tjeneste ved å akseptere sludder. Mange transpersoner tar da også avstand fra  trans-ekstremismen.

Jeg tenker aksepten for den ekstreme transideologien faller i tre hoved-kategorier;

DE UVITENDE: Dette er folk som har hørt at transpersoner er de mest undertrykte i vårt samfunn, men ikke kjenner til påstander som at biologisk kjønn er en sosial konstruksjon og en form for vestlig kulturimperialisme. De synes kvinner må akseptere å dele sine garderober og idrettskonkurranser med biologiske menn, dersom disse hevder å være kvinner. De synes kritiske kvinner maser for mye, og burde lære seg å holde kjeft

DE FEIGE: Antakelig den største gruppa. Dette er mennesker som velger å se bort fra psevdovitenskapen, selv om de ser den. De vil bli sett som solidariske med de undertrykte transpersonene, og avfeier alle eksempler på uheldige konsekvenser. De ønsker absolutt ikke å utsettes for den forfølgelsen som rammer de kritiske, og slutter seg derfor, ofte med glød, til fordømmelsen av de vantro. 

DE FANATISKE: Dette er folk som virkelig tror på teoriene om at kjønn bare er en indre identitet, og som er overbevist om at det er mulig å skifte biologisk kjønn. De mener samfunnet må akseptere at enhver er det kjønn de sier de er, selv om dette skifter fra dag til dag. Dette er de som med størst styrke protesterer mot at transideologien tas opp til diskusjon, og som hevder at deres identitet trues dersom ideologien trekkes i tvil.

I forlengelsen kan slike godtroende individer også slutte seg til enda mere ekstreme teorier, for eksempel at transpersoner er «en urbefolkning», slik Espen/Esther Benestad har hevdet i Iran, (der homofili er forbudt, mens kjønnsskifte anbefales av myndighetene);  eller at «Dyreriket bugner … av både homofile, trans-bjørner, transpumaer og transmarsvin», slik Øyvind Søtvik Rekstad hevder i Nettavisen.

De siste åra har det i den vestlige verden vært en eksplosiv økning i antallet  unge jenter og kvinner som ønsker å endre sin kropp for å «bli menn». I blant annet Sverige og Storbritannia har fagfolk nå satt på bremsene for «kjønnsbekreftende» behandling av ungdom, men i Norge foreligger det et forslag til lov om konversjonsterapi, som er slik formulert at det vil bli ulovlig for foreldre, leger eller andre å motsette seg unge jenters ønsker om å få sine bryster operert vekk. 

Men for all del: hvis du løfter blikket kan du bli til en TERF. og settes i gapestokken.

Amitav Ghosh og muskatens forbannelse

For noen år siden kom jeg over romanen «The Hungry Tide», der forfatteren Amitav Ghosh skriver om livet i Sunderban-deltaet, villmarka der flodene Ganges og Brahmaputra møter Bengalbukta. Han skildrer naturen som en sensuell kraft, som hovedaktør i en historie der menneskene blir statister. Det er derfor ingen overraskelse at han i seinere bøker går dypt inn i de akselererende krisene knyttet til klima og miljø. Han ser klimaendringer og andre tegn på økologisk sammenbrudd som naturens reaksjoner på menneskelige overgrep. Disse overgrepene er gjort mulig ved for å fornekte de gamle fortellingene som knyttet mennesker til den naturen de lever i.

For et par år siden tok Ghosh opp problemene med å behandle klima- og miljø-krisene skjønnlitterært. I den vesle boka  Uncanny and Improbable Events  viser han hvordan disse krisene avdekker grunnleggende mangler i våre dagers dominerende virkelighets-forståelse. De har rett og slett så usannsynlige utslag at de sprenger grensene for en troverdig fortelling.

På grunn av disse problemene med en skjønnlitterær tilnærming  har Ghosh valgt å presentere sin analyse av forholdet mellom mennesker og miljø i sakprosa.  Boka The Nutmeg’s Curse bruker – som tittelen antyder  – muskatnøtta som utgangspunkt for en analyse av den menneskelige situasjon i bred forstand. Ghosh trekker inn alt fra  klimautfordringer, pandemier og redusert biologisk mangfold til fattigdom og globale folkevandringer.

Muskatnøtta vokste for fem hundre år siden bare på Bandaøyene, ei lita øygruppe som idag er en del av Indonesia. Hollenderne, som kom til  Banda på 1600-tallet, hadde ikke  bruk for lokalbefolkningen, og bestemte seg like godt for å utrydde dem. De fleste banda-boerne ble derfor drept eller gjort til slaver. Dette er for Ghosh et utslag av at hollenderne så på muskatnøtta utelukkende som en økonomisk ressurs, og slett ikke som ledd i et levende økosystem.  Hollendernes overgrep mot bandaboerne er dermed et tidlig og tydelig utslag av  en vestlig sivilisasjon  der naturen er redusert til en passiv ressurs. Denne evnen til å lukke helheten ute er etter Ghoshs vurdering kjernen i en materialistisk reduksjonisme som har erobret jordkloden, bit for bit, etter først å ha erobret makthavernes bevissthet. 

Ghosh skriver om sammenhengene i naturens store og små kretsløp.  Ingenting eksisterer uten å inngå i en større helhet. Innbyggerne på Banda-øyene dyrket muskat-trær som en integrert del av en helhet som også omfattet deres egen eksistens. Europeerne så bare de økonomiske mulighetene ved krydderhandelen. Hverken den lokale menneskebefolkningen eller den lokale flora og fauna hadde noen som helst interesse annet enn den økonomiske. 

Motsetningen til en slik endimensjonal tilnærming er, mener Ghosh, den holdningen man finner  hos folk som lever i naturen og handler i samarbeid med naturens egne krefter. Slike samfunn ser på dyr, planter og landskap som aktører man må ta hensyn til. Som representant for en slik holdning trekker Ghosh fram yanomami-høvdingen Davi Kopenawa som er klar i sitt forsvar for den naturen hans folk inngår i. Ghosh anerkjenner at liknende strømninger både har vært og fortsatt er tilstede i  europeiske tradisjoner, om de enn er drevet under jorda etter århundrers aktive undertrykkelse. Torturen av Bandaboernes ledere blir da en parallell til den samtidige torturen i de europeiske hekseprosessene. I begge tilfeller er de menneskelige ofrene representanter for den naturen hvis krefter skal undertrykkes og fornektes.

Ghosh tar til orde for det han kaller en vitalistisk holdning, en holdning der naturen og dens elementer som dyr, planter, elver og fjell anerkjennes som partnere i en felles livsverden. Han nevner med anerkjennelse Bron Taylors arbeide med Mørkegrønn religion  og bruker endel plass på å diskutere hvordan man skal unngå at slike holdninger blir utnyttet  i fascistiske og andre autoritære bevegelser.  Det at vitalismen kan finnes i reaksjonære utgaver gjør ikke dens grunnleggende holdninger ugyldige.

Samtidig med The Nutmeg’s Curse leste jeg romanen Gun Island som Ghosh skreiv parallellt med den muskat-inspirerte sakprosaen. Den handler om en svært moderne, agnostisk mann, Deen Datta, som blir viklet inn i en gammel historie om slangegudinna Manasa Devi. Hun forfølger dem som ikke viser henne  respekt, gjennom tid og rom. Datt besøker hennes tempel i Sunderban før det rives ned av stigende hav, og opplever deretter hennes nærvær i ulike sammenhenger, mest dramatisk i den flomherjede byen Venezia.

Manasa Devi blir gjort til representant for jordklodens livskrefter; krefter som har blitt  undertrykt  av menneskehetens teknologiske sivilisasjon. Disse livskreftene i Jorda slår nå tilbake, med midler som klimaendringer og pandemier, skriver Ghosh. Den sammensatte krise menneskeheten står overfor kan bare løses om vi slutter å se på naturen og dens elementer som passive og ubevisste ressurser, og anerkjenner naturens aktive bidrag til denne planetens utvikling.

Evaluering som forventet

MdGs nettsider gjenspeiler valgkampens fokus på unge urbane kvinner

Idag offentliggjorde MdG sin evaluering av årets valgkamp.  Arbeidet med denne evalueringa har vært ledet av partiets nestleder Arild Hermstad, og de konklusjonene utvalget kommer med er stort sett identiske med de kommentarene jeg selv leverte da valgresultatet var klart.

Etter å ha lest evalueringa vil jeg legge til følgende:

MdG førte en valgkamp som i stor grad var rettet mot «Greta-generasjonen» av utålmodig ungdom, men som likevel ikke mobiliserte disse.  Grønn Ungdom gikk tilbake ved skolevalgene,  og mange av de unge utålmodige satt hjemme på valgdagen. 

MdG førte en valgkamp der to unge urbane kvinner, Une Bastholm og Lan Marie Berg, fylte rommet, slik de også gjør på partiets nettsider.  Alle sine gode egenskaper til tross, tok nok disse to damene for stor plass i valgkampen, til fortrengsel for blant annet nestlederne Arild Hermstad og Kris Rokkan. (Ingen av disse to er forøvrig nevnt ved navn i partiets selvrepresentasjon.)

Rasmus Hansson som har hovedæren for at MdG i det hele tatt finnes på Stortinget, fikk ikke heller ikke den plassen han hadde fortjent. Resultatet av dette ble at MdG framsto som et parti for unge kvinner fra storbyene. Dermed var feltet åpent for dieselpopulistene fra landsbygda. MdGs gamle grunnstamme av øko-bønder var totalt utdefinert.

Heldigvis er det lokale valg ved neste korsvei. Da må distriktsspolitikk, klassisk naturvern og global solidaritet  få minst like stor plass som klimatiltak.

Opprørsvalg  og apati i Irak

I fjor og i forfjor var det omfattende demonstrasjoner i Irak. Tusenvis av unge mennesker protesterte mot korrupsjon, mot mangelen på grunnleggende offentlige tjenester som elektrisitet og vannforsyning, og ikke minst mot mangelen på jobber. Demonstrasjonene rettet seg først og fremt  mot de Iran-støttede makthaverne. Iranske konsulater ble satt i brann i flere byer.  Til tross for at mange hundre unge demonstranter ble drept, spesielt i Bagdad, men også i andre byer,  fortsatte opptøyene. 

For å svekke protestene  ble det bestemt å framskynde valgene til nytt parlament, og på søndag ble disse valgene gjennomført.  Resultatene som nå kommer inn tyder ikke på at irakere flest  har trodd de kunne endre noe ved hjelp av sin stemme. Valgdeltakelsen landet offisielt på  41%, men mange steder – ikke minst i hovedstaden Bagdad – har den vært langt lavere.

En hovedtendens har vært redusert oppslutning om de mest Iran-vennlige partiene. De fleste sjia-stemmene har gått til den iran-kritiske Moqtada al-Sadr, mens det har gått sterkt tilbake for partier nær knyttet til Iran og til  Hashd i-Shaabi-militsene. Til tross for at lederne av de store demonstrasjonene har tatt til orde for boikott, fikk et nytt parti sprunget ut av opprøret 10 mandater fra Bagdad og andre arabiske provinser i den nye forsamlinga. 

I Kurdistan har Barzani-klanens parti, KDP, styrket sin stilling til tross for en viss tilbakegang på hjemmebane, i provinsene Dohuk og Erbil. KDP vinner nye mandater i Suleimania, Ninive  og  Kirkuk Dette skyldes i stor grad problemer i de andre kurdiske partiene. Hovedkonkurrenten PUK lider under en ødeleggende intern maktkamp mellom ulike greiner av den dominerende Talabani-klanen.  Partiet Gorran som i sin tid brøt ut av PUK i protest, har blitt  irrelevant etter at dets representanter gikk inn i den korrupte  kurdiske regjeringa. Det hjalp ikke at de gikk til valg i  allianse med  PUK.  Gorran får ingen plasser i det nye parlamentet i Bagdad. 

De fleste velgerne satt altså hjemme,  uten tro på det politiske systemet. De som brukte stemmeseddelen til å vise motstand forlot Gorran. De stemte heller ikke på det PKK-allierte partiet Tevgeri Azadi som bare fikk et tusentalls stemmer totalt. De kurdiske  protest-stemmene gikk i stedet til Ny Generasjon et parti startet av mediemogulen Shaswar Abdulwahid Qadir.  Til tross for et  et uklart program, har hans ungdommelige språk og sterke grep om sosiale medier, gitt Ny Generasjon 10 mandater. Det er liten grunn til å tro at Ny Generasjon kan endre noe som helst

Parlamentet i Bagdad har 5 reserverte plasser for de kristne og én for jesidiene. Det er ikke egne manntall for disse plassene, og alle kan derfor stemme på de kristne og den jesidiske kandidaten. Dette har ved tidligere valg ført til at de fleste av de kristne plassene har gått til KDP-vennlige partier, takket være kurdiske stemmer.  I år tok derimot det  sjia-vennlige partiet Babylon Front 4 av de kristne plassene, mens den femte gikk til en kandidat knyttet til det lille  irakiske kommunistpartiet. Representanter for de kristne  minoritetene er opprørt over dette  resultatet, og krever endringer i valgordningen, slik at bare de kristne selv  kan stemme på disse mandatene.   

Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer et parti som ønsker at Sinjar skal knyttes til Bagdad heller enn til den kurdiske hovedstaden Erbil  De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til kandidater fra KDP. Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. Dette betyr at ingen ting er avklart om Sinjars skjebne.

En interessant utvikling er det også at det nye parlamentet i Bagdad får to representanter for Kakaiene, en religiøs minoritet som likner jesidismen. De to store kurdiske partiene KDP og PUK har fått valgt inn hver sin. 

Bitter seier for De Grønne

Dette bildet fra VG , under nominasjonskampen i fjor høst, illustrerer noen av partiets problemer.

Mandag kunne Miljøpartiet De Grønne notere seg for det beste stortingsvalget i sin mer enn 30-årige historie. Stortingsgruppa vokste fra 1 til 3 representanter. Det burde jo være grunnlag for jubel innad i partiet. Likevel er tusener av grønne valgkampaktivister skuffet, og media er fulle av oppslag om at valget var et nederlag for partiet.

Årsaken er at forventningene var så mye høyere, både i partiets egne rekker og i det politiske miljøet generelt. Meningsmålingene og medlemstallet pekte rett oppover etter publiseringen av FNs klimarapport, men valgresultatet endte likevel rett under sperregrensa.

Når  1500 stemmer mere hadde gitt partiet 4 eller 5 ekstra mandater på Stortinget, er det naturlig å lure på hva som kunne vært gjort annerledes. At det kanskje sitter noen tusen velgere  og angrer på at de ikke brukte MdGs stemmeseddel er liten trøst. Vi Grønne må tenke igjennom hvorfor de ikke brukte denne seddelen.

Jeg tenker det er tre områder der MdG må forbedre seg:

1) Vi må ikke være så sinte. Det er ikke nødvendig å  skjelle ut dem som ikke er helt enige med oss: Vi må være del av en bredere bevegelse og samarbeide med f.eks SV, Venstre og Rødt om å finne  løsninger.

2) Vi må ikke  bare snakke om klima. Alle veit at MdG har en radikal klimapolitikk. Dessverre er det mange som ikke kjenner partiets landbrukspolitikk, utenrikspolitikk eller skolepolitikk.Vi må oppnå troverdighet også på slike områder om vi skal kunne  bli  et grønt folkeparti.

3) Partistrategene må innse at Oslo ikke er hele Norge, og at en retorikk som slår an i storbyene kan være kontraproduktiv i mesteparten av landet. Derfor trenger MdG også å fronte noen figurer som ikke er unge  kvinnelige akademikere. Når jeg peker på at Une og Lan framstår som veldig like, må jeg også tenke på at GU ville ha Hulda Hotvedt på Rasmus sin plass. Det kunne gitt oss ei stortingsgruppe bestående av Lan, Une og Hulda! Alle er naturligvis kjempedyktige, men noen bredde viser de ikke.

Disse punktene og mange andre vil naturligvis bli grundig drøftet i partiets organer i tida framover. Som partiveteran er det mitt håp at vi skal ta lærdom av årets resultat og passere sperregrensa med god margin ved neste korsvei

Ikke glem jesidiene: 7 år med folkemord.

I

Det er den 3. august 7 år siden Den Islamske Stat gikk til angrep på Sinjarområdet i Irak. Hensikten var å utrydde de vantro jesidiene. IS klarte heldigvis ikke å fjerne jesidiene fra Irak, eller fra verden for øvrig, men det skyldes ikke manglende vilje. I løpet av få dager i 2014 ble minst 5 000 mennesker fra denne etniske og religiøse minoriteten drept, og mer enn 6 000 kvinner og barn tatt til fange. Hundretusener ble drevet på flukt. Norge og andre land må nå styrke innsatsen for å gi jesidiene den oppreisning de fortjener, og gjøre dem istand til å føre sine liv og sine tradisjoner videre.

Fanatikerne gikk fram med nådeløs brutalitet. De drepte alle menn som ikke ville oppgi sin tro, og alle eldre kvinner, mens yngre kvinner og barn ble tatt til fange. Kvinnene ble gjort til slaver, guttebarn blir oppdratt i islamistisk ånd og lært til å hate sine familier. 

De kvinnelige fangene ble brukt til å tilfredstille IS-krigernes seksuelle begjær, og også satt til husarbeid og andre oppgaver. De ble behandlet som ting, gitt bort som gaver og solgt på såvel fysiske som digitale markeder. Av mer enn 6 000 kvinner som ble gjort til slaver for sju år siden har noen klart å flykte, mange andre er blitt kjøpt fri for betydelige beløp. Nærmere 3 000 kvinner er tross dette fortsatt savnet, stadig oppdages noen av dem blant IS-fangene i de syriske leirene. 

Nesten hver eneste jesidi-familie er berørt av denne situasjonen. Kvinner som har vært sex-slaver og menn som har overlevd massakrene har store fysiske og psykiske skader. Mange venter fortsatt på nyheter om sine nærmeste som de ikke har sett siden katastrofen. 

Angrepet i 2007 og de påfølgende ødeleggelsene har drevet jesidier på flukt til alle verdensdeler. Også i Norge har vi et lite antall. De fleste lever likevel fortsatt som internt fordrevne i Irak, mange i trøstesløse flyktningeleire. Noen har vendt tilbake til Sinjar, som fortsatt for det meste ligger i ruiner. Mange orker ikke å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt. For dem som ønsker å vende tilbake må det gjøres en omfattende innsats fra det  internasjonale samfunnets side.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. 

Det er også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med lojalitet til ulike kurdiske og arabiske partier.. Mange jesidier vil gjøre seg uavhengig av slike militære og politiske grupper, og drømmer om en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. 

En avtale inngått i Bagdad i fjor, mellom den arabiske regjering i Bagdad og den kurdiske regjering i Erbil, forutsetter at Sinjar skal kontrolleres av en ny uavhengig sikkerhetsstyrke, bestående av lokale jesidier, men dette har vist seg vanskelig å realisere.

Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse omfatter ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

FN og en rekke stater, nå sist nasjonalforsamlingene i Belgia og Nederland, har slått fast at den islamske stats kampanje mot jesidiene må karakteriseres som folkemord. Den fyller alle kriteriene for dette. Også det norske Stortinget må ta opp dette spørsmålet. men vedtak og erklæringer er slett ikke nok.

Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og må nå øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes gamle tradisjoner til opphør.

Det er på tide å anerkjenne myndighetene i Nord og Øst-Syria.

Ilhan Ahmed er talsperson for styremaktene i Nord og Øst-Syria

Denne teksten ble publisert i Klassekampen 2 august 2021

Borgerkrigen i Syria går nå inn i sitt ellevte år. Det kan se ut til at Assad-regimet blir sittende, men prisen har vært høy.  Over halvparten av befolkningen har flyktet fra sine hjem, mange til utlandet. Alle store byer, unntatt hovedstaden Damaskus, er bombet til ruiner av det syriske luftvåpenet med  russisk og iransk hjelp.  

 Det er likevel store områder der regimet ikke har kontroll. Tyrkia har okkupert Afrin i vest og et stort område lenger øst. Den væpnede opposisjonen – hovedsakelig, men ikke bare islamister – er presset sammen i Idlib provinsen. Flere millioner mennesker, hvorav mange er flyktninger fra andre deler av landet, lever der under svært kummerlige forhold. 

Øst for Eufrat kontrolleres nærmere 30% av Syrias landområde av den autonome administrasjonen i Nord og Øst-Syria (AANES).  Kjernen i denne administrasjonen er det kurdiske partiet PYD, men området har i dag et arabisk flertall, og rommer dessuten mange kristne, jesidier og andre minoriteter.  

PYD følger Abdullah Öcalans filosofi om demokratisk autonomi, og administrasjonen er derfor basert på et stort antall  lokale forsamlinger der alle etniske og religiøse grupper er representert.  Det legges stor vekt på kvinners rettigheter, og de fleste viktige posisjoner er delt mellom to personer, en mann og en kvinne, ofte med ulik etnisk eller religiøs bakgrunn.  

Ikke alle er fornøyd med det reelle demokratiet i Nord og Øst-Syria, kurdiske partier i opposisjon til PYD blir for eksempel undertrykt, men selv de argeste kritikerne må innrømme at forholdene er langt bedre enn i andre deler av dagens Syria.  

Adminstrasjonen i Nord og Øst-Syria  er basert på militsen SDF, Syrias Demokratiske Styrker, som med støtte fra den internasjonale koalisjonen har nedkjempet IS, til en pris av 10 000 døde. Det internasjonale samfunnet er dem derfor stor takk skyldig.

AANES blir likevel av Tyrkia og Russland nektet å delta i de FN-organiserte samtalene om Syrias framtid, som ledes av den norske diplomaten Geir O Pedersen. Tyrkia frykter at en kurdisk kontrollert region kan true Tyrkias sikkerhet, og Russland ser utviklinga i nordøst som en trussel mot regimet i Damaskus. De nekter derfor å tillate åpning av grenseovergangene til området. Vaksiner og annet medisinsk utstyr er ikke unntatt. Norge har i Sikkerhetsrådet støttet en åpning av grensa.

Hvis det internasjonale samfunnet ønsker å få en slutt på krigen, og hjelpe Syria til en bedre framtid gir det ingen mening å isolere området, å nekte hjelpeorganisasjoner adgang eller å utelukke selvstyremyndighetene fra å komme med sine innspill i forhandlingene om Syrias framtid.

Det er på tide å anerkjenne myndighetene i Nord og Øst-Syria, og trekke dem inn i forhandlingene om landets framtid. 

Kurdere, katalanere og demokratisk autonomi.

I juni var en delegasjon fra den spanske regionen Katalonia på besøk i den kurdisk-styrte regionen i Syria. Begge steder er det lokale folkegrupper som gjør motstand mot de sentrale myndighetene i en nasjonalstat, dominert av en annen etnisitet enn deres egen. Og begge steder preges denne motstanden av anarkistisk tradisjon. 

I Europa ønsker blant annet katalaner og skotter å løsrive seg fra henholdsvis Spania og Storbrittania for å å opprette nye nasjonalstater. Kurdiske bevegelser i flere land har også lenge kjempet for et selvstendig Kurdistan, men i Syria har de valgt en annen tilnærming; ikke en egen stat, men sjølstyrte lokalsamfunn som utfordrer statens autoritet.

Verden består av et økende antall nasjonalstater. Sosiologen Benedict Anderson kaller i en berømt bok nasjonalismer for «Imagined Communities». Med det mente han ikke at nasjonalismen er en innbilning eller en illusjon, men at det nasjonale fellesskapet er et psykologisk og følelsesmessig fellesskap. Opplevelsen av å tilhøre et slikt felleskap, av å være nordmann, same eller skotte, kan være en svært sterk del av menneskers identitet, og politikere eller andre som avfeier nasjonalfølelsen som irrelevant, gjør det på egen bekostning. Radikale bevegelser som fornekter nasjonalismens gyldighet overlater kampen for nasjonal identitet til høyrekreftene, i noen tilfeller med ytterst uheldige konsekvenser.. 

For hundre år siden førte det vi kaller den første verdenskrig til sammenbrudd for to store imperier: det ottomanske og det østerriksk-ungarske. Begge var, som andre imperier, multinasjonale; de omfattet mange ulike folkegrupper, med forskjellige språk, religioner og tradisjoner forøvrig. Et av krigens resultater var at disse imperiene ble stykket opp i et stort antall nasjonalstater, som i teorien skal romme én – og bare én – gruppe mennesker med felles språk og identitet. 

Nå er det jo slik at de mange kulturer vi mennesker ha utviklet ikke lar seg fordele langs klare geografiske grenser. Uansett hvor grensene trekkes, vil det være mennesker og grupper av mennesker som havner på feil side. I de multinasjonale imperiene var nok makta konsentrert i et mindretall med felles kultur og språk, men imperiene har vært preget av samspillet mellom mange ulike grupper av innbyggere som tilsammen utgjorde et fellesskap. Nasjonalstatens utgangspunkt er derimot at den skal representere den dominerende nasjonaliteten, mens alle andre folkegrupper i større eller mindre grad blir undertrykket.

Undertrykkelsen av minoriteter kan ta mange former, vi finner eksempler som spenner fra mild nedvurdering til folkemord. Uansett form, vil diskrimineringen kunne bidra til økt selvbevissthet hos minoritetene, en selvbevissthet som fort kan ta form av et ønske om en egen stat, for å oppnå formelt likeverd med den diskriminerende nasjonalstaten de befinner seg i. Om sentrale myndigheter kommer separatistene i møte med ulike former for lokalt selvstyre, skjerper det i mange tilfeller de misnøyde minoritetenes apetitt på full selvstendighet. Det ser vi eksempler på både i Skottland, i Katalonia og i Kurdistan. 

De nye grensene etter 1918 ble trukket av den tids stormakter, først og fremst England og Frankrike, med liten medvirkning fra de lokale befolkningene. Da det multinasjonale Jugoslavia gikk i oppløsning 80 år seinere, så vi en annen prosess, en blodig opprettelse av nye nasjonalstater drevet fram i de lokale befolkningene med våpen i hånd. 

I Vest-Europa har vi nok sett væpnede separatistgrupper som baskiske ETA, men de aktuelle separatistbevegelsene i Skottland og Katalonia har valgt å bruke fredelige midler, og det foretrukne middelet er folkeavstemninger. 

Skottland har vært forent med England siden 1706, men har aldri gitt slipp på sin nasjonale identitet. Den skotske førsteministeren Nicola Sturgeon har fått vind i seilene etter at det forente kongerike, mot skottenes vilje, har forlatt EU. Hun lover ny folkeavstemning om skotsk selvstendighet, og meningsmålinger tyder på at hun kan få flertall. Nøyaktig hvordan en slik selvstendighet skal gjennomføre eller utformes, mot det britiske parlamentets vilje er derimot uavklart. 

Katalonia har også en lang tradisjon for selvstendighet, som først ble avviklet av Bourbon-dynastiet i 1716. Dette året har derfor stor symbolsk betydning for katalanerne. De har aldri sluttet å hegne om sin identitet, manifestert blant annet i deres eget språk som vært brukt i skrift siden middelalderen. 

I forrige århundre var Katalonia et av de viktigste sentrene for motstanden mot Francos fasciststyrker under borgerkrigen mellom 1936 og 1939. Katalonia var den gang en høyborg for den anarkistiske bevegelsen, som organiserte jordbrukskollektiver og arbeiderstyrte bedrifter. Disse ble naturligvis oppløst etter Francos seier, men ideene om desentralisering og autonomi er fortsatt levende i den katalanske bevegelsen.

Etter Franco-styrets fall har katalanerne igjen oppnådd en viss grad av selvstyre, i stadig drakamp med de spanske sentralmyndighetene i Madrid. Liksom i Skottland er befolkningen delt omtrent på midten i spørsmålet om full uavhengighet. Begge steder viser meningsmålinger at noe over halvparten sier ja til å danne en egen stat.

På tvers av landegrensene holder mange kurdere ideen levende om et Kurdistan skapt fra deler av Tyrkia, Syria, Iran og Irak. Alle disse statene har praktisert blodig undertrykkelse av sine kurdiske minoriteter. De irakiske kurderne har oppnådd en stor grad av autonomi, men drømmer likevel om en selvstendig stat. I Syria danner det kurdiske partiet PYD kjernen i en multikulturell ministat i opposisjon til både Bashir Assads regjering i Damaskus og til de tyrkisk støttede opprørerne .

Slik skjebnen ville det, ble velgerne både i Katalonia og i irakisk Kurdistan høsten 2017 bedt om å gå til urnene, for å ta stiling til spørsmålet om uavhengighet. Sentralmyndighetene begge steder tok voldelige virkemidler i bruk mot fra disse folkeavstemningene, 

I Katalonia ble politi og sikkerhetsstyrker satt in mot valglokalene med stor brutalitet. Likevel deltok 43% av de stemmeberettigede, og de stemte overveldende, 93 %, ja til uavhengighet. Den 27 oktober erklærte det katalanske parlamentet uavhengighet Madrid svart med å suspendere katalanske selvstyret. 12 katalanske ledere ble stilt for retten og 9 dømt til fengselsstraffer. De ble alle løslatt i juni 2021. 

I Kurdistan var politi og sikkerhetsstyrker under lokal kontroll, og valgene kunne gjennomføres i ryddige former . Her var oppmøtet langt større, 73%, og resultatet, som også her var 93 % ja , derfor langt mere signifikant. Men den kurdiske presidenten, Massoud Barzani, hadde forregnet seg. En samlet internasjonal opinion avviste kurdisk uavhengighet, og regjeringa i Bagdad startet en militær offensiv som fratok kurderne kontrollen over store områder, ikke minst den viktige oljebyen Kirkuk. 

Forsøkene på å oppnå selvstendighet med demokratiske virkemidler har altså begge steder blitt slått ned med den makt sentralmyndighetene hadde til rådighet. Dette kan forstås som et demokratisk problem; folkeviljen blir nedkjempet; og nasjonalstaten viser seg å være et konsept med store innebygde svakheter. Enten det nå er skotter, katalanere eller kurdere, vil de i det øyeblikk de har oppnådd uavhengighet på etnisk basis, uvegerlig oppdage at deres nye nasjonalstat rommer minoriteter som ikke har den etniske identiteten den nye staten er grunnlagt på. Nasjonalstaten vil nesten uten unntak være en undertrykker. 

Det er derfor interessant at det både blant kurdere og katalanere er forsøk på å finne andre løsninger enn opprettelse av selvstendige stater for å ivareta minoriteters rettigheter. Det er i den sammenhengen vi må forstå den katalanske interessen for den autonome regionen i nord og øst Syria. Det kurdiske partiet som styrer her baserer seg på filosofien til Abdullah Öcalan, som i mer enn tjue år har sittet i tyrkisk fengsel.

Öcalan har inspirert og ledet ledet den væpnede kampen partiet PKK har ført mot tyrkiske myndigheter, en kamp der målet lenge var å rive områder med kurdisk flertall løs fra statene Tyrkia, Syria, Irak og Iran for å danne et selvstendig sosialistisk Kurdistan. Under sitt lange fengselsopphold har han imidlertid endret syn. Inspirert av amerikaneren Murray Bookchin, som beveget seg fra trotskisme og anarkisme til sin egen filosofi, demokratisk autonomi, har Öcalan utviklet en filosofi der statens makt erstattes av lokale forsamlinger, ledet av menn og kvinner på like fot, og med representasjon fra ulike etniske og religiøse grupper i det aktuelle området. 

Det er i det nordøstlige Syria Öcalans tilhengere har kommet lengst i å realisere hans visjon. Kadrene ipartiet PYD har organisert lokale råd på mange nivåer, fra nabolag på noen titalls familier opp til det som kalles AANES; den autonome administrasjonen i Nordøst-Syria. Konseptet er først og fremst realisert i de kurdisk dominerte områdene, men også i arabiske områder har det blitt opprettet slike lokale råd. Oppslutningen om disse lokale forsamlingene varierer etter alt å dømme sterkt, her som andre steder er det de mest engasjerte som deltar i møtene og gjør sine synspunkter gjeldende. 

Mange observatører har framstilt den politiske organiseringa i Nordøst-Syria med sterk sympati, og regionen byr utvilsomt på et friere og åpnere samfunn enn andre deler av det krigsherjede landet. Det er likevel kritiske stemmer både blant kurdere og i øvrige folkegrupper som arabere og assyrere. Kritikken retter seg i hovedsak mot den sterke ideologiske innflytelsen PYD gjør gjeldende, både i organisering av de lokale rådene, i den brutale undertrykkelsen av politisk opposisjon, og i skolenes omstridte pensum. 

Mange av disse svakhetene kan tilskrives den pågående brutale krigen, andre skyldes Öcalanismens historiske bakgrunn i marxistisk partibygging og tilhørende kader-organisering Det gjenstår se om demokratisk autonomi i andre rammer kan gi et svar på noen av nasjonalstatens evige problemer. Om det skulle opprettes lokale forsamlinger i Katalonia, der ingen krig foregår og ingen militser påvirker arbeidet, kan Öcalans og Bookchins teorier få muligheten til å demonstrere hvilket potensiale de egentlig rommer.

Terror i speilet: Utøya og Sinjar

Foto av Utøya: Wikimedia/ Paalso; Paal Sørensen 2011

På tiårsdagen for terrorangrepene i Oslo og på Utøya , der én ekstremist drepte 77 mennesker, ser vi oss i speilet.

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne terroristen utvikle sitt hat og sine våpen midt i blant oss? Og hva kan vi gjøre for å hindre framveksten av flere slike terrorister?

Da nyheten kom tenkte mange av oss at dette var islamistisk terror. Trusselen fra den hjemlige radikale nasjonalismen ville vi ikke se. Slik grusomhet kunne ikke springe ut av vårt eget fellesskap. VI er jo ikke sånn.Men terroristens ideologiske uttalelser, som hevder at hans handlinger er et forsvar mot islamismen, viser en nær sammenheng nettopp med holdningene hos de ekstremistene han mente å forsvare sitt hjemland mot.

Terror sprunget ut av den ene sorten kaldblodig og nådeløs ekstremisme gjenspeiler og ernærer seg av terror sprunget ut av den andre sorten. De holder til på samme sted i menneskets indre.

Beretningene fra de overlevende på Utøya minner i stor grad om beretninger jeg har hørt fra overlevende etter den islamske stats angrep på Sinjar. Mennesker som kryper ut av en likhaug, med kroppen full av kuler, har likedanne traumer, uansett hvem som skjøt dem, og hvilke motiver terroristene hadde skapt seg.

Viljen til å bruke brutal vold forutsetter at man fjerner menneskeverdet fra dem man ser som sine fiender. Fascisme og radikal islamisme springer ut av parallelle tankemønstre. Enten det er din politiske eller din religiøse identitet du angripes for, er du offer for et upersonlig, et abstrakt hat. Du er ikke lenger et individ men et symbol som terroristen kan rette sitt hat og sine våpen mot.

Så er det kanskje en floskel at vi må nære menneskeverdet, respekten for dem som er annerledes enn oss. Likefullt er det nødvendig å holde nettopp dette fast i våre tanker og våre hjerter. 

Forrige Eldre innlegg Next Newer Entries