Ingen grunn til å deppe for MdG

MdG er nå etablert over hele landet

Mange mdgere sørger over valgresultatet, der vi gikk sterkt tilbake fra forrige lokalvalg. Men intet tre vokser inn i himmelen, og vi har faktisk  gjennomført  det  nest beste lokalvalget i partiets historie.  MdG er etablert som en maktfaktor i de store byene,  vi er representert i de fleste fylkesting og tilstede også i mange små og mellomstore kommuner.   Mest å beklage er at vi har mistet representasjon mange steder der vi bare hadde ett mandat.

Så fikk vi altså støtte fra  færre velgere enn ved  jubelvalget for fire år siden. Jeg hadde håpet på bedre resultater men er ikke overrasket. Det et er naturligvis sant at både politikk og personer har medvirket til dette resultatet, men jeg synes ikke  vi skal  leite etter syndebukker i ledelsen, eller klage over manglende fokus på en eller flere   hjertesaker 

Partiets nedgang  ble  forsterket av  en kraftig høyrebølge. Den førte til færre stemmer, ikke bare for  MdG, men for hele venstresida i politikken: AP, SP, Rødt og også SV.   

Nå gjelder det å ikke løpe etter velgerne, men holde fast på politikk som tar de økologiske utfordringene på alvor. En politikk som sier nei til grenseløs vekst på en liten planet, selv om det betyr redusert kjøpekraft og lavere forbruk  for den norske befolkning. 

MdG s politikk må overskride den tradisjonelle blokkpolitikken, men vi må slett ikke glemme rettferdig fordeling og sosial utjevning. Det kan nok være aktuelt å samarbeide med Høyre noen steder, men det er vel sannsynlig at de som vil ha en  høyreorientert miljøpolitikk heller stemmer på partiet Venstre.   Raddisene går til SV eller Rødt hvis de tviler på MdGs plassering i det politiske spekteret.

Men ikke bli deprimert. MdG har vist at vi har en rolle å spille i norsk politikk.

Kurdistan under press

Hovedkvarteret til partiet KDPI i Koya bærer merker etter en iranske rakett som drepte 14 personer i 2018. Foto Jan B Vindheim

Den kurdiske regionen i Irak er omgitt av fiender, både innenlands og utenlands. Nå har regionens fiender i Ankara og Teheran alliert seg med den irakiske regjeringa i  Bagdad for å sette kurderne på plass. De kjenner jo godt til at den selvstyrte regionen lider under indre splittelser og økonomiske kriser. Summen av disse utfordringene er så stor at den kurdiske regionens fortsatte eksistens er i fare. 

Internt er regionen splittet i to soner, styrt av de to partiene KDP (i nordvest) og PUK (i sørøst). De har begge store væpnede styrker, samt betydelig økonomisk eierskap og kontroll. Disse to partiene var tidligere noenlunde jevnstore, men etter at PUK har opplevd flere splittelser er KDP idag langt større enn sin rival. Barzani-klanen, som styrer KDP, har utilslørte ambisjoner om å overta makta også i den folkerike Suleimaniya-provinsen der PUK  dominerer.

Motsetningene mellom de to partiene i Irakisk Kurdistan har spisset seg i fordelingen av oljeinntektene. Den kurdiske regionen har nemlig eksportert store mengder olje via den tyrkiske havnen Ceyhan. Enorme beløp har havnet i politikernes lommer, mens lite har gått til å bedre infrastrukturen i landet. Lederne har kjøpt dyre luksusleiligheter i Europa og Amerika og saltet ned store midler i utenlandske banker. Samtidig har lønningene til de mange offentlig ansatte ofte uteblitt.

Den irakiske regjeringa har ment den kurdiske oljeeksporten var ulovlig, og fikk tidligere i år en internasjonal voldgiftsdom på at all oljeeksport fra Irak skal skje gjennom og betales til Bagdad. Dermed har KDP mistet sitt viktigste maktmiddel: bunken med dollarsedler. PUK  ser derimot  lyst på muligheten  for å få sin andel av midler fra oljeeksporten fra Bagdad i stedet for fra KDP-styrte Erbil.  Dette innebærer en halvt skjult trussel om å bryte samarbeidet med KDP og oppløse regionen.

Etter at KDP i 2017 gjennomførte en folkeavstemning, der befolkningen i store deler av Nordirak sa ja til å erklære en selvstendig kurdisk stat, har regjeringa i Bagdad søkt å vingeklippe den kurdiske regionen. Den irakiske hæren gjennomførte sammen med Iran-støttede sjiamilitser  et militært angrep  som dreiv de kurdiske styrkene ut av store områder med betydelig kurdisk befolkning. Det gjaldt blant annet oljefeltene rundt Kirkuk og jesidienes områder i Sinjar; områder Barzaniene ønsket å ta med seg inn i et uavhengig Kurdistan. Bagdad har altså både redusert den kurdiske regionen geografisk, og fratatt kurderne sin viktigste inntektskilde. Nå presenteres nye krav.  

Kurdiske opposisjonelle har hyppig krysset landegrenser for å unnslippe sine fiender.  Både KDP og PUK har  i  perioder  søkt tilflukt på iransk side. Det kurdiske Nordirak rommer derfor flyktninger  fra alle de tre andre delene av  Kurdistan: Tyrkia, Syria og Iran, flere av dem tungt bevæpnet.  

Partiet PKK, som  i mere enn 30 år har ført geriljakrig i Tyrkia, har sine viktigste baser i  Qandilfjellene i Irak. Kamper mellom PKK og tyrkiske styrker har fordrevet innbyggerne  fra hundrevis av landsbyer i fjellområdene langs grensa. PKK har dessuten etablert baser på Sinjar og i Makhmour. Disse basene er i likhet med Qandil, utenfor den kurdiske regjerings kontroll. Spesielt PKKs baser i Sinjar  rammes stadig av tyrkiske droneangrep.

Flere kurdiske partier og gerilja-organisasjoner fra iransk side har baser i Irak i forståelse  med  lokale myndigheter.  Iran misliker naturligvis dette og har fra tid til annen angrepet  partier som KDPI og Komala med raketter og bomber.  Nå har de omfattende opptøyene i Iran etter drapet på kurdiske Jina  Amini  fått iranske myndigheter til å  leite etter syndebukker. Påstanden er at opptøyene organiseres av Irans utenlandske fiender, og at de kurdiske partiene har  en viktig rolle i dette.  

Dette er bakgrunnen for et ultimatum som både Bagdad og Teheran stiller seg bak. Kravet er at de kurdiske styresmaktene må avvæpne iranske kurderpartier innen 19 september. Skjer ikke  dette vil Iran måtte gripe inn, heter det.  I praksis er det partiene KDPI og Komala som trues. PKKs iranske avlegger, PJAK,  holder til i utilgjengelige Qandil, og har dessuten en forståelse med myndighetene i Teheran.

De kurdiske styresmaktene i Irak blir nødt til å  reagere mot eksilpartiene, men vil naturligvis prøve å begrense reaksjonen. De er svært klar over at Bagdads mål er å  redusere de kurdiske provinsenes selvstyre, og  gjerne avskaffe det helt. Problemet for  KDP er at de etter 30 års uavhengighet mangler legitimitet. De har ikke klart å skape det kurdiske demokratiet de har hevdet å kjempe for.  Ungdommen i den kurdiske regionen er desillusjonert, og drømmer om ei framtid i Europa eller Amerika. De ser liten grunn til å foretrekke  politikere i Erbil og Suleimania framfor dem som sitter  i Bagdad.

10 år etter Ghouta

foto: Wikimedia

Den 21 august 2013 ble to opprørskontrollerte bydeler i Damaskus angrepet med giftgass. Antallet drepte var høyt, anslagene variere fra noen hundre til flere tusen. Det som er sikkert er at dette var det verste tilfellet av giftangrep mot en sivil befolkning siden den irakiske hærens angrep på byen Halabja i 1988.  

Det er interessant at de to samvittighetsløse diktatorene som beordret disse angrepene, Saddam Hussein i Irak i 1988 og Bashar Assad i Syria i 2013, regjerte gjennom ulike greiner av  det arabiske nasjonalistpartiet Baath. Tilsvarende brutal maktvilje er utbredt i regionen, og kom mange steder til syne under den  arabiske våren.  En uke før gassingen av Ghouta ble  hundrevis av demonstranter massakrert av politi og soldater på Rabaa-plassen i Kairo, mange av dem brent levende.  

Det internasjonale samfunnet fordømte begge  massakrene. Men det var likevel en viktig forskjell. Det kunne ikke herske tvil om hvem som angrep de fredelige demonstrantene i Kairo, men det var mulig å så tvil om ansvaret for gassingen i Ghouta. Erfaringene fra  angrepet på Irak i 2003, da falske beskyldninger om masseødeleggelsesvåpen var en viktig del av begrunnelsen, fikk mange vestlige raddiser til å nøle med å gi Assad ansvaret. Man fryktet at gassingen i Ghouta var  satt i scene for å legitimere et vestlig «regimeskifte». Det er mulig den samme  refleksen hindret president Obama i Washington i å beordre  angrep mot Syria, til tross for at han året før hadde forkynt at  han ville sette inn bombefly dersom Assad tok sine kjemiske våpen i bruk.  

Den amerikanske gravejournalisten Seymour Hersh  hevdet i desember 2013 å ha bevis for at gassingen var gjennomført av opposisjonen  i samarbeide med CIA, og at hensikten var å legge til rette for  et avgjørende militært angrep. Hvorfor Obama  likevel ikke  beordret et slikt amerikansk angrep, har hverken Hersh eller andre forsvarere av Assad kunnet forklare.  Likevel lever tanken om at Assad er et offer for vestlig  aggresjon videre i enkelte «anti-imperialistiske» miljøer, også i Norge. I mellomtida har Assad-regimet fortsatt å bruke giftgass, hovedsakelig klorin. FNs granskingskommisjon har registrert mer enn 300 tilfeller.

Nå er naturligvis den langvarige  krigen i Syria svært komplisert. Mange ulike parter har engasjert seg. Assadregimet er avhengig av støtte fra Russland og Iran, mens store områder i nord fortsatt er utenfor regimets kontroll. De delene av den radikale opinionen  i vest som ikke støtter Assad, ser gjerne på de kurdisk-styrte områdene i nordøst som en løfterik og universell samfunnsmodell. Rojava, som  området   kalles på kurdisk, følger Abdullah Öcalans tanker om kvinnefrigjøring og grasrotdemokrati, men sliter likevel med en dypt autoritær tradisjon som undertrykker opposisjonelle krefter. De opprørskontrollerte områdene i nordvest  mangler denne typen ideologisk legitimitet. De ansees  gjerne for å være under både tyrkisk og islamistisk kontroll, men også her er det områder der vitale  folkeforsamlinger holder stand, med både arabiske og kurdiske aktivister. 

Assadregimet har  bare  overlevd takket være hjelpen fra Iran og Russland. Ingen av disse  tilbyr hjelp av sitt god hjerte. Russland vil bevare sin strategisk viktige adgang til  havna i Tartous og øvrige baser i landet, mens Iran er opptatt av å bruke de sjiamuslimske minoritetene til å undergrave, og etterhvert utslette, Israel.  Dette har, ikke overraskende, ført til et voksende antall  israelske angrep på  iranske og  iransk-støttede  baser i nabolandet.  Særlig har dette gått ut over de sørlige delen av Syria der Iran har lagt vekt på å utplassere og bevæpne sine allierte. 

Det var nettopp i den sørlige byen Deraa at opprøret mot Assad tok fyr i 2011. Formelt anses nå  denne  delen av Syria som kontrollert  av regimet, men det er bare delvis sant.  De siste dagene har det vært store demonstrasjoner  mot regimet  og mot de russiske og iranske «okkupantene», blant annet i byen Sweida.  

Mange mener nå at krigen er avgjort til Assads fordel. Saudi-arabia og andre  som lenge støttet opposisjonen er i ferd med å normalisere forbindelsene til Damaskus. Opposisjonelle stemmer som Robin Yassin-Kassab hevder det ville gått annerledes om Obama etter  gassangrepet i Ghouta hadde holdt ord, og brukt sin militære makt til  virkelig å gjennomføre regimeskifte. Kontrafaktisk tenking hjelper imidlertid ingen. Det som er sikkert er at framtida hverken for Bashar Assad eller  for staten Syria  på noen som helst måte er avklart.

De Grønne og Gråkallbanen

Foto:Miljøpakken

Det har oppstått et ordskifte rundt fylkestingets vedtak  om at Gråkallbanen i framtida  skal drives i egenregi. Mange er bekymret for hvordan dette skal påvirke sporvognstilbudet i Trondheim, og frykter at dagens organisasjon vil bli revet opp.  For MdG er det viktig i størst mulig grad å videreføre den vellykkede bedriften Gråkallbanen er idag.   

De Grønne i Trondheim har stått  på trikkens side så lenge partiet har eksistert.  Lenge hadde vi en takkeplakett fra Gråkallbanens venner på veggen i kontoret. I fjor var vi pådrivere for vedtaket i Miljøpakken om å oppgradere skinnegangen og kjøpe nye vogner. Dette forutsetter at det finnes en  driftsorganisasjon.

MdG har stor respekt for den dugnadsånden som har preget Gråkallbanen siden  den ble gjenopplivet av entusiastene i Gråkallbanens venner. Det skjedde etter at bystyret, med SV på vippen, i 1988 vedtok å legge ned trikken i Trondheim.   

Det var derfor etter nøye vurdering at vi støttet fylkestingets vedtak om egenregi. Avgjørende var   det paradoksale faktum at Gråkallbanen har vært  for vellykket. Antall reisende har økt så sterkt at regelverket ikke tillater fylket å tildele driften direkte til dagens driver, a/s Boreal.  Det må bli enten anbud eller egenregi. 

Under fylkestingets behandling understreket vi behovet for å videreføre dagens organisasjon og de ansattes rettigheter. Dette landets også fylkestingets flertall på. Omorganisering må derfor skje som virksomhetsoverdragelse. Framfor å hente dagens ansatte inn i fylkeskommunen, legges det nå opp til å etablere et nytt aksjeselskap, eventuelt å overta aksjene i dagens a/s Gråkallbanen.

Fylkesdirektøren mente det beste ville være at fylket ble eneeier i et slikt driftsselskap. Fylkestinget vedtok derimot, etter forslag fra MdG,  å diskutere framtidig organisering med Trondheim Kommune. Kommunen er jo idag eier av infrastruktur som kan bli viktig egenkapital i det nye selskapet. Driften vil også foregå  i Trondheim Kommune.

Det er viktig for MdG å videreutvikle det skinnegående tilbudet både  i Trondheim og andre steder. Vi vil gjøre vårt beste for at Gråkallbanen lever videre i gjenkjennelig form også  under offentlig  drift.  

Jesidiene lider fortsatt

27 jesidiorganisasjoner krever at regjeringa i Bagdad tar ansvar for gjenereising på Sinjar

Den 3 august er det ni år siden den Islamske Stat gikk til angrep på Sinjar-området i Irak. Hensikten var å utslette den lokale befolkningen av jesidier. Jesidiene følger en preislamsk religiøs tradisjon, og anses av mange muslimer som skitne djeveldyrkere, og dermed legitime mål. j

I løpet av få dager erobret islamistene Sinjar by og landsbyene rundt. De drepte alle jesidi-menn de fikk tak i, minst 6 000, og tok mer enn 6 000 kvinner som slaver. Mere enn 200 000 rakk å komme unna til den kurdiske regionen lenger nord, mens ytterligere 100 000 jesidier i alle aldre måtte flykte opp på det utilgjengelige Sinjarplatået. Der satt de i glødende august-varme uten mat eller vann, helt  til kurdisk gerilja åpnet en passasje for dem til Syria og videre til Kurdistan.

Den islamske stat satte slaveriet i system. Jesidikvinner ble redusert til gjenstander som kunne voldtas og mishandles, selges og gis bort. Mange har flyktet eller blitt kjøpt fri. Nadia Murad som fik Nobels fredspris i 2018  er deres mest kjente representant, men  3 000  kvinner og jenter er ennå savnet. 

Rundt 200 000 jesidier lever fortsatt som flyktninger i Kurdistan. Rundt hundre tusen har vendt tilbake til Sinjar, der gjenoppbygginga går svært sakte. Hverken den irakiske regjeringa i Bagdad eller den kurdiske regjeringa i Erbil  prioriterer jesidiene. Dette skyldes dels inngrodde fordommer mot de skitne djevledyrkerne, men også en strid om politisk makt. Både Bagdad og Erbil vil sikre seg  kontroll over området. Det var under  kurdisk styre fram til 2014, da KDP trakk sin peshmergastyrker ut for å forsvare sin hovedstad Erbil mot IS.  Jesidiene ble etterlatt uten forsvar mot det varslede  angrepet.  

Ulike kurdiske og irakiske styrker  presset i løpet av flere år  IS ut av Sinjar. Som følge av dette er makta på bakken idag delt mellom en rekke militære grupper med ulik lojalitet. YBS-militsen som følger Abdullah Öcalans PKK-ideologi angripes hyppig med tyrkiske droner og fly. 

Situasjonen kompliserer ytterligere av at mange jesidier på Sinjar ikke anerkjenner den tradisjonelle ledelsen for jesidiene som holder til ved  tempelanlegget  i Lalish. Det ligger i den  kurdiske regionen og er avhengig av godviljen til KDP, partiet som trakk sine soldater ut av Sinjar da IS angrep. Nylig har  yngre menn inntatt rollene som  verdslig leder, Mir, og  religiøst overhode, Baba Sjeik, etter at  svært gamle ledere gikk bort.  Mange sinjarier har  ikke godtatt disse utnevningene og har utnevnt sin egen  mir. Han har en del tilhengere både lokalt  og  i den etterhvert store jesidiske diasporaen.  

Den vanskelige militære og politiske situasjonen  bidrar til at flyktningene nøler med å vende tilbake. Viktigere er likevel den ødelagte infrastrukturen. Det er lite eller ingenting å vende tilbake til.  Derfor har hele  27 jesidi organisasjoner  nylig sendt et opprop til Bagdad der de krever at det settes av 10 milliarder dollar  til å gjenreise Sinjar, slik at ødelagte ødelagt byer og områder kan fungere.  

Sinjar rommer dessuten et stort antall massegraver etter massakrene i 2014. Arbeidet med å åpne disse og identifisere de begravde ofrene krever store ressurser og går svært langsomt.

Jesidene i Sinjar har altså et skrikende behov for hjelp. Det er ikke bare myndighetene i Bagdad og Erbil som  må avhjelpe  den dype  tragediene jesidiene fortsatt lider under. Norge og resten av det internasjonale samfunnet har også et ansvar for hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine byer.  

FNs Sikkerhetsråd har slått fast at den  Islamske Stats angrep på jesidiene i Irak utgjør et folkemord.

I blant annet Storbritannia, Tyskland, Armenia, Belgia og Nederland har nasjonalforsamlingene fattet vedtak som støtter sikkerhetsrådets vurdering og forpliktet seg til å bidra til rehabilitering av ofrene og gjenreising av deres ødelagte hjemtrakter. 

I Stortinget ligger et representantforslag som erkjenner at jesidiene er rammet av folkemord og som slår fast plikten å bistå. Dette forslaget er flere ganger utsatt. Andre saker har vært viktigere. Det er nå på tide at det hentes fram.

Kvinner med gevær (2)

 

Amineh Kakabaveh i Oslo tidligere i år

I forrige blogg skreiv jeg om  Diana Nammi; og hvordan hun ble en av de første kvinner med våpen i  Komala -militsen. En annen kvinne som lærte seg å bruke våpen som Komala-peshmerga var Amineh Kakabaveh, som idag bor i Sverige. I likhet med Nammi, eller Galavezh som hun opprinnelig het, kom Kakabaveh fra en fattig landsby i iransk Kurdistan der kvinner måtte lære seg å adlyde. Opprørsk av natur valgte hun geriljalivet   av overbevisning.  

I Komala ble hun godt tatt imot og følte seg friere enn hjemme i landsbyen. Som ung kvinne kunne hun nå i større grad kle seg og oppføre seg slik hun ville.  Der unge menn og kvinner møtes  oppstår det naturligvis  kjærlighetsforhold. Det var forbundet  med flere tabuer enn vi er vant til i Skandinavia. Men noen  par oppsto, og  noen giftet seg også skjønt geriljalivet gjorde det vanskelig å leve sammen. Amineh fikk mange høflige og diskrete tilbud, men det tok flere år før hun sa ja til en mann. 

I likhet med Nammi  skildre Kakabaveh et intimt samspill mellom geriljaen og landsbyboerne. Regimets soldater holdt seg i sine baser i de større byene, og selv der holdt de seg ofte innendørs om natta. Peshmergaene kunne derfor  snike seg  inn i byene , besøke slekt og venner og spre sin propaganda. I landsbyer uten regjeringssoldater holdt de gjerne møter med lokalbefolkningen, og hjalp dem med å løse konflikter  av ulike slag.

Amineh  fikk  etterhvert viktige roller i organisasjonen. Mye av tid tilbrakte hun  i Komalas omfattende baser i Irak. De var opprettet i forståelse med Saddam-regimet, i områder der revolusjonsgarden hadde fjernet den lokale kurdiske befolkningen. De irakiske kurderne var på samme måte alliert med Iran. En dramatisk begivenhet skulle forstyrre dette  mønsteret.    

Irak hadde allerede brukt giftgass mot iranske tropper og landsbyer, så vel som mot lokale kurdiske styrker. I mars 1988 erobret Iran den store kurdiske byen Halabja. Få  dager etter ble byen angrepet av det irakiske flyvåpenet med gassbomber som drepte minst 5 000 mennesker umiddelbart. Tusener lever med ettervirkninger den dag i dag. Det var hovedsakelig sivile kurdere som ble rammet; de iranske soldatene hadde gassmasker. Komala fordømte dette angrepet og ble deretter ansett  som Saddam-regimets fiende, i likhet med de irakiske kurderne. De ble derfor angrepet flere ganger, også med gass. Amineh ble selv forgiftet under et besøk i en  landsby for å hente etterlatt radioutstyr. 

Da krigen mellom Irak og Iran opphørte fikk begge land større ressurser til å undertrykke de plagsomme kurderne. Det ble vanskeligere å sende peshmergas over grensene. I eksiltilværelsen  oppsto konflikter som splittet Komala. Amineh bestemte seg for å flykte, og havnet etterhvert i Sverige.

I sitt nye hjemland har hun lært seg språk, studert på universitet og engasjert seg i politikken  I 2008 hentet Vänsterpartiet henne inn i riksdagen, der hun har engasjert seg sterkt for kurdere og andre undertrykte folk,  og særlig  for kvinners rettigheter.  Hun peker på at mange menn fra strengt patriarkalske kulturer i Midtøsten og  andre steder, har tatt med seg til Vesten et diskriminerende syn på kvinner.  Hun peker på at eksistensen  av sosial kontroll  mot kvinner og jenter   gir seg slike utslag som «hedersdrap», slik det heter på svensk. Dette har ikke vært like populært i alle deler av svensk venstreside, der man lukker øynene, for ikke å  fornærme muslimer og bli stemplet som rasist. Kakabaveh ble sågar utesluttet fra det svenske Vänsterpartiets riksdaggruppe for sin kritikk av muslimers holdninger til «hederskultur» og sosial kontroll av kvinner.

I disse dager er Amineh Kakabaveh engasjert i kampen mot svensk NATO-medlemskap. Under et besøk i Oslo tidligere i år kritiserte hun kraftig  den svenske regjeringa sin ettergivenhet overfor    kravene fra Erdogan,  om å slå ned på kurderes organisasjons- og ytrings-frihet, men også mot enhver allianse  med USA-imperialismen.

I lys av de utfordringene kvinner som Diana Nammi og Amineh Kakabaveh har møtt og kjempet seg gjennom, blir våre problemer her hjemme i Skandinavia små. 

Kvinner med gevær (1)

Diana Nammi; tidligere kjent som peshmergaen Galavezh

De kurdiske militsene som er aktive i alle deler av Kurdistan har en lang historisk bakgrunn,  men det er først i seinere år at kvinner har deltatt i større omfang. Iranske Komala var blant de første til å gi kvinner våpen, og  iallfall  to  kvinner som har flyktet til Vesten har utgitt bøker der de beretter om sine erfaringer fra denne  kommunistiske  organisasjonen.

De to er Amineh Kabaveh, kjent som riksdagsmedlem i Sverige, og  Diana Nammi, som idag er er akademiker i England. Kakabaveh kommer jeg grundigere tilbake til, denne bloggen blir mest om Nammi.

Begge var tenåringer da de sluttet seg til geriljaen, og havnet etterhvert som aktivister i Vesten. Med seg fra hjemlandet hadde de personlige opplevelser ikke bare av å bli undertrykt som kurdere, men i minst like stor grad å være undertrykt som kvinner. Et godt eksempel på det som kalles interseksjonell undertrykking; undertrykking langs flere konfliktlinjer.

Det er jo dessverre slik at kvinner blir systematisk undertrykket i patriarkalske samfunn som de kurdiske. Både Nammi og Kakabaveh har kjempet mot den videreføringen av sosial kontroll over jenter og kvinner som i  verste fall manifesteres som «æresdrap», og som kurdere og andre folkegrupper har tatt med seg til Vesten. Kampen for kvinners frigjøring i innvandrermiljøene har ført dem på kant med venstreorienterte grupper som i frykt for «islamofobi» har ønsket å glatte over problematiske sider ved innvandreres kultur.

Komala er en av de viktigste kurdiske organisasjonene i Iran, med en lang illegal historie.  Nammi, eller rettere Galavezh,  forteller hvordan organisasjonen sto fram offentlig  i opprøret mot Sjahen  i 1979, og spilte en viktig  rolle i  de kurdiske områdenes kamp mot  det nye religiøse diktaturet  som Ayatollah Khomeini og hans tilhengere etablerte. Nammi var 17  år gammel svært aktiv i sin hjemby Baneh, og måtte flykte da revolusjonsgarden etter harde kamper inntok byen. Hun ble tatt opp i Komala og levde i 12 år blant peshmerga-soldatene. 

Geriljaen hadde sine baser i fjellstrøkene og drev også propagandavirksomhet og sosialt arbeid i landsbyene. For Galavezh var det viktig å hjelpe landsbykvinnene, og forklare både dem og  mennene at kvinner har egne  rettigheter.  Tvangsekteskap  for mindreårige var vanlig og mishandling utbredt.   

Heller ikke i Komala hadde kvinnene oppnådd likestilling. Partiet ville blant annet bestemme hvem jentene kunne gifte seg  med, og det gikk snart opp for Galavezh at den rolle hun og hennes venninner ble tildelt i det revolusjonære partiets baser, var de tradisjonelle kvinnelige oppgavene: matlaging, sjukepleie osv. Sammen med andre kvinner forlangte hun  å få delta også i den væpnede kampen. Hun ville ha gevær, og klarte  etterhvert  å få utdelt et. Det var det vanskelig for mange mannlige å godta, så vanskelig at noen forlot  peshmergas i protest. Galavezh ble den første kvinnelige kjemper i Komala, men fikk snart følge av flere.

Komala var bare et av flere kurdiske partier, som alle  hadde sine væpnede styrker.  Kurdistans Demokratiske Parti hadde lenge vært det største(det forkortes gjerne til KDP-I for å skille det fra KDP som regjerer i Nord-Irak). Partiet var grunnlagt under annen verdenskrig og sto i 1946 bak opprettelsen av  en kortvarig kurdisk republikk i byen Mahabad. Faren til Galavezh  fortalte henne  at han hadde deltatt som peshmerga den gangen. KDPI forsøkte å forhandle med Khomeinis regime, noe Komala anse som forræderi.  (For KDPi sin del førte disse forhandlingene to ganger til at deres representanter ble drept av regimet).  Komala og KDP kjempet ofte sammen mot revolusjonsgarden og regjeringshæren, men det var også viktige motsetninger, og det kom i en periode til harde kamper dem imellom. 

I likhet med andre kurdiske partier har både Komala og  KDPi tatt imot den økonomiske og militære hjelp de har kunnet få.  På 1980-tallet betydde dette at de allierte seg med Saddam Hussein mot de irakiske kurderne, som på sin side var alliert  med mullaene i Teheran.  Da den væpnede kampen inne i Iran dabbet av på 1990-tallet, flyttet  såvel Komala som KDPi sine hovedkvarter  til  områder av irakisk Kurdistan styrt av  partiet PUK.  PUK var  avhengig av støtte fra Iran, og iranske agenter opererte derfor fritt. Dette skapte frykt hos de iranske partiene.

Eksiltilværelsen var langt fra den sosiale mobiliseringa i landsbyene som lå Galavezh sitt hjerte nærmest.  Hun hadde dessuten giftet seg og blitt mor. Hun emigrerte derfor med sin familie til Storbritannia. Der hun har dannet organisasjonen  Iranian and Kurdish Women’s Rights Organization (IKWRO) som  blant annet kjemper for kvinners rettigheter  i de kurdiske eksilmiljøene. Hun har fortalt om sitt liv i boka «Girl with a Gun» som dette blogginnlegget bygger på.

Lausanne-avtalen 100 år

Grenser som ble trukket etter Lausanne-traktaten. Kart: Wikimedia / Public Domain

Det er i juli 2023 hundre år siden landegrensene i Midtøsten ble fastsatt, og grunnlaget for mange av dagens konflikter i regionen dermed skapt. En avtale inngått i den sveitsiske byen Lausanne avgjorde hvordan de store områdene som var erobret fra det osmanske imperiet skulle fordeles. Det ble opprettet mange nye stater, men kurderne fikk ingen, de ble minoriteter i sine hjemland. 

Vedtakene i Lausanne-avtalen fulgte etter flere tidligere forsøk på oppdeling av Midtøsten. Det osmanske imperiet hadde lenge vært vikende. De nordafrikanske besittelsene, inkludert Egypt, var kommet under europeisk kontroll, og på Balkan hadde først grekere, og deretter såvel serbere som rumenere og bulgarere, revet seg løs. Det som gjensto å drøfte var Lilleasia, og tre store områder med hovedsakelig arabisk befolkning: Syria, Palestina og Mesopotamia. 

De seirende stormaktene England og Frankrike hadde allerede i 1915 blitt enige om å dele disse arabiske områdene mellom seg. Den britiske forhandleren Mark Sykes og den franske Francois Picot tegnet en strek på kartet fra Akre i dagens Israel til Kirkuk i dagens Irak. Dette var grensa de mente skulle skille Frankrikes besittelser fra de britiske. Også Russland ble tilgodesett på det kartet Sykes og Picot tegnet opp, derfor kunne bolsjevikene finne en kopi i tsarens arkiver og offentliggjøre både kartet og teksten etter revolusjonen i oktober 1917.

Offentliggjøringa av den hemmelige avtalen vakte forståelig nok oppmerksomhet i de berørte landene. Både England og Frankrike hadde brukt løfter om framtidig selvstendighet for å overtale arabiske ledere til å delta i krigen mot osmanerne. Sykes-Picot avtalen viste at planen til de europeiske stormaktene var noe helt annet. 

Pinlig nok for de europeiske stormaktene hadde den amerikanske presidenten Woodrow Wilson sendt ut en erklæring der det blant annet het at folkegrupper som ble frigjort fra osmansk herredømme hadde rett til selvstyre. Dessuten hadde den britiske utenriksministeren Arthur Balfour sendt ut en erklæring der han lovet jødene «et nasjonalt hjem» i Palestina. Denne Balfour-erklæringen legitimerte en bølge av jødisk innvandring som førte fram til opprettelsen av staten Israel. Dette har, som kjent, lagt grunnlaget for blodige og kompliserte konflikter.

Også uten at Sykes-Picot avtalen var gjort kjent, ville fakta på bakken ha gjort nye forhandlinger nødvendig. De store armeene som hadde marsjert gjennom regionen etterlot seg store ødeleggelser og store lidelser. Mange sivile var drept eller skadet av krigshandlingene og av hungersnød som fulgte. 

Nå ville befolkningen i de områdene osmanerne hadde tapt selv kreve sin rett.

Stammelederen Ibn Saud hadde tatt kontroll over det meste av den arabiske halvøya. Britene hadde nok lovet ham en egen stat, men det hadde de også lovet hans rivaler, først og fremst den mektige hasjemitt-stammen. Hasjemittene, som fører sin stamtavle tilbake til profeten Muhammed, behersket de hellige stedene Mekka og Medina i Hejaz-regionen. Deres overhode var Hussein ibn Ali som sammen med sine to sønner Feisal og Abdullah, hadde ledet det arabiske opprøret mot osmanerne, og nå forventet å bli herskere i et uavhengig Arabia.

I Syria satte befolkningen i gang med å etablere sitt eget styresett. Det ble i 1919 opprettet en syrisk nasjonalkongress som utropte Feisal ibn Hussein til konge over et område som ikke bare omfattet dagens Syria men også Palestina og det nordlige Mesopotamia. Dette godtok ikke Frankrike, som jo var blitt lovet Syria i Sykes-Picot-avtalen. Franske styrker nedkjempet de små syriske styrkene og jagde Feisal på flukt. 

Også i det sørlige Mesopotamia kom det til opprør i 1920. Her var det britene som hersket, og i et forsøk på å oppnå lokal legitimitet og blidgjøre hasjemittene satte de i 1921 inn Feisal, som var fordrevet fra Syria, som konge i landet  Irak, ved hjelp av en manipulert folkeavstemning. 

Mens disse urolighetene fortsatt foregikk, ble det gjennomført lange og kompliserte drøftinger som munnet ut i en avtale mellom stormaktene, i bydelen Sèvres utenfor Paris. Denne avtalen ville overlate store deler av Lilleasia til Hellas, Italia og Storbritannia. Den holdt dessuten døra åpen for å etablere såvel en kurdisk som en armensk stat i øst. 

Men avtalen i Sèvres var ikke levedyktig. En delegasjon godtok den riktignok på vegne av sultan Mehmet, men sultanens regime var allerede en fiksjon, grundig parkert av de såkalte ungtyrkerne. Dessuten var tyrkiske styrker under ledelse av Mustafa Kemal i ferd med å oppnå kontroll over hele Lilleasia, i opposisjon til sultanen. De skulle snart ta det tyrkiske statsborgerskapet fra medlemmene av den delegasjonen som på sultanens vegne hadde godtatt traktaten i Sèvres.

På denne bakgrunnen ble det altså forhandlet fram enda en avtale, som ble signert 23. juli 1923 i den sveitsiske byen Lausanne. Det nye Tyrkia, som nå var representert av Mustafa Kemals utsendinger, fikk helt andre grenser enn vestmaktene hadde sett for seg, og dermed ble også de kurdiske og armenske drømmene om egne stater knust.

Mustafa Kemal hadde ikke minst overvunnet en gresk hær i Anatolia, og etter en fredsavtale i 1922 ble hele den gresk-språklige befolkningen, halvannen million mennesker deportert fra Tyrkia. Til gjengjeld tok det nye Tyrkia imot en halv million etnisk tyrkere fra Hellas.

Stormaktene ville ikke gi slipp på sine erobringer, men var fanget av sin egen retorikk, og kunne ikke utrope de erobrede områdene til kolonier. Innen rammen av det nyopprettede Folkeforbundet ble derfor Frankrike utropt til «mandatmakt» i Syria og Libanon, mens England fikk «mandat» over Mesopotamia og Palestina. Av ulike grunner ble de palestinske områdene øst for Jordanfloden skilt ut som egen stat, Transjordan, seinere bare Jordan, med hasjemittprinsen Abdullah som konge. Premisset var at mandatmaktene skulle forberede landene til selvstyre. Det fant først sted etter en ny verdenskrig.

I Mesopotamia hadde britene okkupert storbyen Mosul, som ifølge Sykes-Picot skulle tilfalle Frankrike. Også Tyrkia gjorde krav på dette området, som britene hadde erobret flere dager etter at den formelle fredsavtalen med osmanerne var inngått. Striden dreidde seg ikke først og fremst om selve byen. Mosul var hovedstad i en osmansk administrativ enhet, en vilayat, med kurdisk flertall og store oljeressurser.

Først i 1926 ble det enighet om å legge Mosul vilayat inn i den nye staten Irak.

Som plaster på såret for kurderne, etter at de ikke fikk noen egen stat, ble det lagt inn betingelser om kurdiske kulturelle rettigheter i Mosulprovinsen, betingelser som mange år seinere skulle realiseres da den kurdiske autonome regionen i Nord-Irak ble etablert i deler av den tidligere vilayaten. 

I Tyrkia hadde mange kurdere bidratt til folkemordet på armenerne, og utgjorde nå det overveldende flertallet i de sørlige og østlige provinsene av Mustafa Kemals nye stat. Men Kemal ville bygge et hjemland for tyrkere, basert på tyrkisk etnisitet, og påbegynte derfor en tyrkifisering av den kurdiske befolkningen. Dette har lagt grunnlaget for en lang rekke opprør fra kurdisk side. Det siste i rekka, PKKs væpnede kamp, pågår fortsatt og utløser hyppig tyrkiske angrep mot mål i nabolandene Syria og Irak. 

Lausanne-avtalen blir ofte karakterisert som sluttpunktet for første verdenskrig. Den markerte nok sluttpunktet for de store militære kampanjene som hadde lagt Midtøsten i grus, men la slett ikke grunnlag for varig fred i området. Ved å erstatte det multinasjonale osmanske imperiet med et nettverk av etniske nasjonalstater har Lausanne-avtalen videreført og forsterket konflikter som fortsatt herjer regionen. Det gjelder naturligvis de mye omtalte konfliktene rundt staten Israel, men også de uløste problemene for kurdere og andre minoriteter. 

En arabisk jøde

Historikeren Avi Shlaim er født i Irak, og vokst opp i Israel. Han har skrevet ei bok om sin barndom, der han tar et oppgjør med utbredte fortellinger om opprettelsen av staten Israel.

Det som har vakt mest oppmerksomhet er hans skildringer av hvordan de irakiske jødene ble hentet til Israel. Masseflukten av mer enn 100 000 jøder fra Irak til Israel i 1950 ble utløst av en serie bombeeksplosjoner i Bagdad. Mange har ment den israelske sikkerhetstjenesten Mossad sto bak disse eksplosjonene. Shlaim har gravd dypt i dette, og legger fram overbevisende dokumentasjon på at de fleste – men ikke alle – eksplosjonene virkelig ble utført av israelske agenter.

Denne historien fyller et langt kapitel i boka, men blir likevel bare ett element i fortellingen om hvordan det israelske samfunnet ble skapt. Årsaken til at en slik bombekampanje ble nødvendig for å få de irakiske jødene til å emigrere, var at jødene i Bagdad var vel integrert i det irakiske samfunnet, og ikke hadde noe ønske om å flytte. Irak, og ikke minst Bagdad, rommet mange minoriteter. Mange jøder  hadde framtredende posisjoner og  mye å tape på å forlate sine hjem og alle sine venner. 

Sionismen hadde liten tiltrekningskraft for arabiske jøder. De sionistiske lederne trengte en jødisk befolkning til å fylle landet de hadde erobret, og når «pull» manglet ble det nødvendig med «push». De som bestemte å sprenge bombene i Bagdad oppnådde det de ønsket: nesten hele den jødiske befolkningen i Irak ble skremt nok til å forlate sine hjem og reise til Israel. Det 2600 år gamle jødiske samfunnet i Mesopotamia, der mange av jødenes hellige tradisjoner var utviklet, opphørte i praksis å eksistere.

De europeiske jødene, ashkenazi, så ned på jøder fra arabiske land, mizraim. Den store bølgen av jødiske migranter fra Irak og andre arabiske land  ble derfor møtt av desinfisering med DDT på flyplassen i Israel. Deretter  ble de fleste plassert i teltleire omgitt av piggtråd. For mennesker som kom fra en trygg tilværelse i sine tidligere hjemland var dette naturligvis en traumatisk sosial  og personlig nedtur.

Familien Shlaim drøyde med å reise, og ble forskånet for den aller mest nedverdigende mottakelsen i det lovede land, men de fikk likevel oppleve å være annenklasses borgere i Israel. Den sionistiske ideologien ville bygge en nasjon på sine egne, vestlige, kulturelle og intellektuelle tradisjoner, og da passet de orientalske skikkene jøder fra arabiske land bar med seg ikke inn. Erfaringer fra et liv der jøder  levde sammen med  og samhandlet sosialt med arabere ble aktivt undertrykt, og jøder fra arabiske land ble systematisk diskriminert.

Shlaim forlot i ung alder  Israel for å studere i England. Der ble han etterhvert professor i Oxford, og har utgitt flere bøker om internasjonal politikk. Med sin faglige tyngde så vel som sin personlige historie ser han opprettelsen av staten Israel som et overgrep både mot palestinerne og mot de arabiske jødene. Han ser integrering av palestinerne i en enhetlig stat som den enste mulige veien til fred, og avslutter boka slik:

«Jeg er en pessoptimist. Jeg er forsiktig pessimistisk om mulighetene for  framgang på kort sikt, men er mere optimistisk om sjansene for en fredelig løsning på den israelsk-palestinske konflikten på lenger sikt. Apartheid kan bare ikke opprettholdes i det tjueførste  århundre. I likhet med Abba Eban, tror jeg at nasjoner, i likhet med individer, er istand til å opptre rasjonelt- etter at de har forsøkt alle andre alternativer.»

Avi Shlaim:

Three Worlds. Memoirs of an Arab-Jew

Oneworld Publications, London 2023

Den økologiske utfordringen

Det er nå mere enn 50 år siden FNs arrangerte sin første miljøkonferanse. Den fant sted i Stockholm i 1972. De problemene  som ble tatt  opp der er på ingen måte løst, tvert imot har de vokst seg   større, og de har fått selskap av en en global trussel som få var oppmerksomme på i 1972, nemlig de akselererende klimaendringene. Og liksom i 1972 er det fortsatt  slik at de fleste mennesker roper på mere. Mere av alt.

Cornelius Castoriadis

Det grunnleggende faktum er fortsatt at jordkloden har en fast størrelse, mens menneskets begjær mangler grenser. Det spiller også en rolle  at antall individer av denne umettelige arten fortsetter å øke. Heldigvis ser det nå ut til at den globale veksten i menneskelig befolkning er avtagende. Ikke desto mindre ropes det på flere fødsler i Norge, et land der innbyggerne allerede i april har brukt opp sin andel av årets biologiske produksjon på denne planeten.

Samtidig som erkjennelsen av de økologiske grensene har nådd beslutningstakere på alle nivåer,   fortsetter vi på individnivå  så vel som på gruppenivå å  øke forbruket av de begrensede resursene.  Politikere drøfter økologisk sammenbrudd mens de planlegger ferieturen til Thailand. Problemene har fortsatt å vokse, men vi  er like langt fra å løse det psykologiske og emosjonelle grunnlaget for dem.

Daniel Cohn-Bendit

Heller ikke denne erkjennelsen er ny. I 1980 ble det arrangert en debatt om økologiens politiske utfordringer, mellom Cornelius Castoriadis, som under navnet Paul Cardan hadde levert viktige bidrag til sosialistisk  teori, og den tjue år yngre 68-opprøreren Daniel Cohn-Bendit, som seinere ble en forgrunnsfigur i partiet Die Grünen. Den godt besøkte debatten fant sted i den belgiske  byen Louvain-la-Neuve, med utgangspunkt i den opphetede debatten om kjernekraft.

Castoriadis gikk i sitt åpningsinnlegg inn på problemet med å oppnå folkelig oppslutning om å forkaste kapitalismen og skape et annerledes samfunn. Han pekte på motsetningen mellom drømmen om frihetlig samfunn der enhver kan realisere sine begjær og den økologiske nødvendigheten av å stanse forfallet i naturen og å redusere forbruket av ressurser.

Hva om det finnes noen som ikke bare vil ha elektrisitet, men som insisterer på at den skal komme fra kjernekraftverk, spør Castoriadis. Han innrømmer at eksempelet er ekstremt,  men peker på at dersom et flertall skal nekte en slik person retten til å få  strøm  fra atomkraft, har vi allerede  oppgitt målet om å gi alle ubegrenset frihet. Castoriadis mener et demokratisk selvstyre må omfatte   flertallets rett til å legge begrensninger  på individenes frihet. Han understreket  behovet for å  utvikle de kulturelle rammene til kollektive normer som støtter en økologisk ansvarlig levemåte. 

Cohn-Bendit formulerte spørsmålet slik: Hvordan skal vi stille mennesker ansikt til ansikt med denne andre måten å leve på?   Han pekte på den amerikanske alternativbevegelsen og hevdet det der er mulig å leve uten kontakt med storsamfunnet og dets forbruksjag. Men dette endrer ingen ting, hevdet han, de som har meldt seg ut  har også mistet  muligheten til å påvirke. 

Mye av debatten dreidde seg om energi. Avvisning av kjernekraften og det sentraliserte overvåkingssamfunnet slik energiproduksjon forutsetter var et felles utgangspunkt.  Det aktuelle alternativet var solenergi, men  innlederne advarte mot å tro at nye energikilder  ville  legge  grunnlaget for et annerledes samfunn.  Kapitalismen forutsetter ikke atomkraftverk. sa en publikummer.

I siste del av samtalen vendte  de to tilbake til spørsmålet om makt. Både Castoriadis og Cohn-Bendit advarte mot totalitære løsninger, som de kunne vise til i både kapitalistiske og kommunistiske utgaver. Det er på ingen måte sant at vi må innføre diktatur for å løse de økologiske utfordringene, tvert imot er det bare gjennom en egalitær utvikling vi kan overskride dagens ressursødeleggende system, understreket de begge

Dette var altså en ideutveksling for mer enn 40 år siden. De grunnleggende problemstillingene som ble drøftet er ikke bare like uløste den dag idag. Ødeleggelsen av naturen og utslippene av klimagasser har økt, og folk flest i nord så vel som i sør jager fortsatt etter høyere forbruk. Miljøvennlige fraser renner glatt ut av munnen på enhver politiker eller  administrerende direktør. 

Det grønne skiftet er blitt et kodeord for fortsatt forbruksvekst. Aktivister som Extinction Rebellion  gjenspeiler forståelig den økende frustrasjonen hos unge og gamle som ser hvor vi er på vei.  Hva som  må til for å stille menneskeheten  ansikt til ansikt med et samfunn som ikke er basert på kontinuerlig vekst er det ennå ingen som har funnet ut.

————————

Denne teksten er basert på

Castoriadis/Cohn-Bendit: «Från Ekologi till självstyre», Federativs Förlag, Stockholm 1982.

Översättning: Britta Gröndahl