Norge og den spanske borgerkrigen

Den nye boka til Jo Stein Moen og Rolf Sæther, Tusen dager, har igjen aktualisert den spanske borgerkrigen. I oppløpet til den annen verdenskrig var det denne konflikten som mer enn noe annet definerte tidsånden. Samtidig bar de populære framstillingene av konflikten i svart/hvitt, preg av å være kulisser eller rekvisitter som partene brukte til å fremme sine perspektiver.

Mens krigen fra de nasjonalistiske opprørernes side ble framstilt som en kamp mot bolsjevistisk barbari, ble det fra republikansk side, fra tilhengerne av regjeringa, presenter et bilde av det heltemodige spanske folkets kamp mot fascisme og reaksjon. Slike framstillinger har naturligvis en propagandaverdi, men de tjener samtidig til å maskere de mindre vakre detaljene på ens egen side. Og for republikanernes vedkommende tjente glansbildet til å dekke over motsetningene mellom de moskvatro kommunister og deres sympatisører på den ene side og den sterke syndikalistiske fagbevegelsen CNT, som ble støttet av de populære anarkistene (FAI) og uavhengige marxister i først og fremst i partiet POUM, på den andre.

Denne konflikten ble vunnet med stor brutalitet av kommunistene. Anarkister og radikale marxister ble forfulgt, torturert og henrettet. Mange nye detaljer om dette er avdekket i russiske arkiver av Anthony Beevor til hans bok Kampen om Spania . Den klassiske framstillinga av denne konflikten er likevel fortsatt George Orwells berømte Homage to Catalonia.

Klima og trafikk

I det politiske liv er det ikke uvanlig at ulike, hver for seg helt utmerkede, målsettinger kan stå i motsetning til hverandre. I Trondheim har vi for eksempel ført en vellykket fortettingspolitikk (for å redusere klimautslippene) med den utilsiktede bivirkning å øke forurensingen i sentrale byområder. Bylufta er til tider direkte helsefarlig, for eksempel i Elgesetergate.

Det er altså blitt en motsetning mellom klima og miljø. Denne motsetningen kan antakelig løses ved å erkjenne at både bylufta og klimaet ville tjene på en generell reduksjon i trafikken. Men veien fra den erkjennelsen til effektive, trafikkreduserende tiltak er uhyggelig lang. Mange politikere som skal blidgjøre velgere på alle kanter hevder å være store venner av klima og miljø, samtidig som de fortsetter å planlegge og tilrettelegge for stadig økning i forurensende trafikk.

Bystyret i Trondheim har (også med min stemme) vedtatt en plan med den vakre tittelen “Miljøpakke for transport”. Man skal ved hjelp av bompenger få bedre kollektivtransport, bedre sykkelveier – og flere og bedre bilveier. Noen motsetning her? Langt ifra! Bilveier er et førsteklasses miljøtiltak i følge bystyrets flertall, som ikke regner med at veksten i biltrafikken lar seg stanse.

Debatt om Kurdistan

I Sørkurdistan er det omsider utnevnt en ny regjering – nesten tre måneder etter lokalvalget i sommer. Det er fortsatt de to store partiene KDP og PUK som deler makta, men statsministeren er nå Barham Salih (til høyre på bildet) fra PUK til tross for at PUK var valgets store taper – i partiets kjerneområde provinsen og byen Suleimaniyah, tok opposisjonslista Gorran flertallet. Men skifte av statsminister fra KDP til PUK har vært avtalt i 2005, så Nechirvan Barzani fra KDP (til venstre på bildet) måtte vike plassen, om enn meget motvillig.

Mange av regjeringsmedlemmene er fortsatt de samme, og i lys av valgresultatet vil det bli vanskelig for Barham Salih å presse KDP – dersom han for eksempel skulle ønske å gjennomføre tiltak mot korrupsjon og for større åpenhet i forvaltningen slik han har lovet å gjøre. Det var jo kritikken av disse forholdene Gorran-lista utfordret PUK på, åpenbart med større troverdighet enn Salih.

Det er heller ikke gitt at Salih, til tross for at han kommer rett fra en stilling som visestatsminister i Bagdad, vil kunne presse fram noen løsning på den fastlåste konflikten med sentralregjeringa om herredømmet over Kirkuk og andre omstridte områder.

I mellomtida er kurderne avventende til oppmykinga i Nordkurdistan, altså Tyrkia. PKK har testet regjeringa Erdogan sin fredsvilje ved sende ubevæpnede peshmergas inn i Tyrkia, der de først er blitt arrestert og siden satt på frifot til jublende folkemasser. PKK viser på denne måten at de fortsatt er en viktig maktfaktor som ikke kan holdes utenfor når kurdernes situasjon i Tyrkia skal drøftes.

I Trondheim hadde Kurdistans Fredsforening trommet sammen tre nordmenn og en svensk kurder for å diskutere kurdernes situasjon den siste dagen i oktober. Foruten meg selv var det Bernt Hauge, Erling Folkvord og Rebwar Hassan som sto foran et publikum på et trettitalls kurdere.

Antroposofi og raselære

I forbindelse med Tore Rems Bjørneboe-biografi har det oppstått diskusjon om hvorvidt raselæren til antroposofiens grunnlegger Rudolf Steiner er jødefiendtlig og/eller diskriminerende overfor andre folkegrupper.

Antroposofi er i store trekk en videreføring av Madame Blavatskys teosofiske lære.
Blavatsky hevdet at mennesket gjennomgår en trinnvis utvikling der vi inkarneres utallige ganger før vi vender tilbake til vårt guddommelige opphav. Hun karakteriserte de viktigste trinn i denne utviklingen som rotraser, sju i alt. Hver av disse er igjen delt inn i sju underraser. I løpet av sin utvikling vil hvert individ bli født inn i de fleste om ikke alle de ulike rasegrupper, så vel som i legemer av begge kjønn.

De første av disse rotrasene var ikkefysiske og kjønnsløse. Først i den tredje rotrase begynner, for 18 millioner år siden, det moderne menneske å ta form. Blavatsky forteller at den neste, fjerde, rotrase bygde store sivilisasjoner på det forsvunne kontinentet Atlantis. I fjerde rotrase plasserer hun blant annet samer, malaier, indianere, kinesere og japanere.

Femte rotrase oppsto for 1 000 000 år siden og kalles den ariske. Dens første underrase trengte inn i Nordindia for 60 000 år siden. Annen underrase er de arabiske folk, mens den tredje er den iranske. Den fjerde er den keltiske og den femte er den teutonske. Også jøder er ifølge Blavatsky en arisk folkegruppe.

Legalisering på dagsorden

Porsjonspakker med medisinsk marihuana i et cannabisutsalg California - nå også med presidentens velsignelse.

Det er et merkbart klimaskifte i debatten om narkotikapolitikk. I en tidligere blogg anklaget jeg professor Willy Pedersen for å være uklar i sitt forhold til legalisering og avkriminalisering. Idag ser jeg at han er klinkende klar – han går inn for et system der kvalitetskontrollert cannabis kan selges på apotek. Jeg tok altså – og heldigvis – feil da jeg hevdet han bare støttet straffefrihet for bruk og besittelse.

Når professor Willy Pedersen offentlig anbefaler legalisering av cannabis bidrar han selvsagt til å flytte grensene for den offentlige debatten på en helt annen måte enn et tilsvarende utsagn fra sykkelbud Willy Andersen eller kassadame Hilde Pedersen ville gjort. Men Pedersens sideskifte kommer ikke i et tomrom – både i Norge og internasjonalt har holdningen endret seg de siste årene. For cannabis sitt vedkommende kan vi for eksempel merke oss at sosialdemokratene og deres støttepartier i Bystyret i København ønsker å innføre lovlig produksjon og omsetning av cannabis men støter på motstand fra den konservative regjeringa.

Enda mere interessant er det at USAs president Barack Obama har pålagt det føderale politiet å respektere delstatslover som tillater bruk, framstilling og omsetning av marihuana til medisinske formål. Dette vil bringe en langvarig situasjon der lokale og føderale politimyndigheter gjentatte ganger har kommet i konflikt med hverandre til opphør.

Bedøvelsens språk

En ny runde i dopdebatten er blitt utløst av professor Willy Pedersens artikkel i Morgenbladet der han – ifølge overskriften – går inn for å legalisere cannabis. En nærmere lesning av artikkelen viser derimot at han slett ikke går inn for legalisering, men derimot – meget prisverdig – tar til orde for avkriminalisering: han mener brukerne av cannabis ikke bør utsettes for straffeforfølgelse. Pedersen går derimot ikke inn for legal produksjon og omsetning av cannabispreparater.

Nå går det faktisk også an å akseptere omsetning av cannabis uten å legalisere. I Nederland er cannabisomsetning tillatt for utsalg (coffeeshops) som følger en liste med lovbestemte begrensninger på sin omsetning. Ikke dessto mindre er bruk og besittelse av cannabis fortsatt forbudt i landet.

Dette har igjen sammenheng med det internasjonale regelverket for rusmidler utenom alkohol. En rekke internasjonale avtaler krever nemlig at signaturlandene forbyr såvel bruk som besittelse av et stort antall urter og kjemikalier. I vanlig språkbruk blir disse substansene behandlet på samme måte, til tross for at de har høyst ulike egenskaper. Alle andre rusmidler enn alkohol samles med en rekke andre substanser under betegnelsen narkotika.

Begrepet narkotika oppfattes gjerne å betegne en gruppe stoffer med mange felles egenskaper. I virkeligheten har de ikke mere enn to slike felles egenskaper. Den viktigste av dem er det enkle faktum at de omfattes av narkotikabegrepet, den andre at de kan endre menneskers bevissthet i større eller mindre grad. Den siste av disse egenskapene deler da narkotika med en rekke substanser som vi ikke kaller narkotika; herunder først og fremst alkohol og tobakk, men også slike relativt uskyldige stoffer som sjokolade, kaffe og te.

Klimatilpassing

Presidenten på Maldivene er føre var - han holdt forleden dag regjeringsmøtet under vann.

Klimautfordringene har nå stått i fokus i mere enn 20 år, og mange vakre ord er blitt presentert, i skrift så vel som i tale.

Planer for å redusere utslippene av klimagasser er produsert i et slikt antall at papirforbruket i seg selv er en økologisk utfordring, men utslippene fortsetter å stige. De ligger nærmere den øvre grense for hva forskerne har spådd, enn de lavere nivåene man håpet det var mulig å begrense seg til. Uten å gi opp håpet om å redusere utslippene av klimagasser, innser derfor flere og flere at vi må forholde oss til alvorlige klimaendringer som det ikke lenger er mulig å hindre.

Øystaten Maldivene i Sørasia er blant dem som ligger dårlig an til å klare seg mot økt havnivå – mange av øyene stikker bare så vidt over havoverflaten idag. Den store tsunamien i 2004 skyllet tvers over de tettest befolkede øyene og ødela betydelige deler av landets infrastruktur.

Vi kan derfor more oss over at Maldivene arrangerer regjeringsmøte under vann, men latteren bør i så fall ha en vond bismak. For president Mohammed Nasheed og de øvrige innbyggerne på Maldivene er dette alvor. Øystaten vil om noen få tiår ikke lenger være beboelig dersom havet fortsetter å stige i samme tempo som nå.

I mellomtida fortsetter rike og fattige land å brytes om innholdet i en mulig ny klimaavtale foran forhandlingene i København i desember. Vi må ønske dem lykke til, men sannsynligheten for at de klarer å bli enige om en forpliktende avtale med mekanismer som kan stanse klimautslippene og at denne mulige avtalen deretter blir satt ut i livet er dessverre ganske små.

Kurdernes godt betalte venn

Peter Galbraith løper fra Dagens Næringsliv i Bergen

Historien om de hemmelige transaksjonene mellom DNO og den kurdiske regionale regjering (KRG) i Arbil tok en ny vending da Dagens Næringsliv avslørte at den tidligere amerikanske diplomaten Peter Galbraith har vært en viktig medeier i oljefeltet Tawke der DNO nå igjen er operatør.

Dette kaster nytt lys over Galbraiths mangeårige innsats som rådgiver for de kurdiske lederne, og gir kurdernes motstandere gode argumenter. Hvorvidt hensynet til personlige økonomiske fordeler har vært et viktig motiv for Galbraith da han bisto Masoud Barzani og Jalal Talabani i forhandlingene med de arabiske partiene om en ny irakisk grunnlov i 2004 og 2005 er kanskje mindre viktig enn at disse avsløringene stiller ham åpen for slike beskyldninger.

De fleste av oss ville nok ha hatt mulighetene til millioninntekter i bakhodet i de fleste situasjoner, dersom slike muligheter hadde eksistert. Og dette elementære psykologiske faktum har ganske sikkert vært blant motivene hos det kurdiske lederskapet da Galbraith i sin tid fikk disse oljeandelene.

Sånn kan det gå

Margaret Atwoods bøker er både realistiske og skremmende

I grenselandet til science fiction og fantasifortellinger ligger en type samfunnskritikk som forlenger utviklingstrekk i dagens samfunn. Slike romaner som gjerne er både mørke og triste kalles ofte dystopier. Blant de mest kjente klassiske eksemplene på slik dystopisk litteratur er Aldous Huxleys Vidunderlige Nye Verden og George Orwells 1984, går vi enda noen tiår tilbake i tid er Yevgeny Zamyatins roman Vi og flere av romanene til HG Wells relativt kjente eksempler.

Mens militarisme og spenningen mellom totalitarisme og toleranse var hovedtema hos Huxley og Orwell, og atomkrigens følger var et gjennomgangstema fra 1960-tallet og framover, har ulike varianter av økologisk sammenbrudd blitt stadig mere sentralt i nyere variasjoner av fortellingene om hvor galt det kan gå.

Her hjemme har flere av Gert Nygårdshaugs bøker beveget seg inn i dette området, der vi også finner slike eksempler som Andreas Bull-Hansens velskrevne serie Lushons Plater og den nylig utgitte dobbeltromanen Bak den røde tåken av Arne Thodok Eriksen.

På engelsk har man naturlig nok et langt større utvalg – av varierende kvalitet; bare i år finner vi f.eks. den glimrende korte romanen Cold Earth av Sarah Moss, om en gruppe forskere på Grønland som mister kontakten med resten verden på grunn av en pandemi, og den atskillig mindre overbevisende The Flood av Stephen Baxter, der vannet stiger helt til det skjuler Mount Everest (!) og de siste menneskene overlever på flåter. Framfor hans tankespinn anbefaler jeg heller de kalde fakta om global oppvarming som finnes i slike skremmende framskrivinger som Mark Lynas’ bok Seks grader . Lynas’ marerittaktige utlegning av konsekvensene av vårt uhemmede forbruk av fossile brensel blir dessverre mer og mer sannsynlig.

Årets viktigste og mest skakende dystopi er nok likevel Margaret Atwoods The Year of the Flood, en fortsettelse av hennes tidligere roman Oryx og Krake. (Atwood nekter bestemt å plassere sine bøker i den utskjelte kategorien science-fiction).

Norge og kurdisk olje

Oljebrann ved Kirkuk

Det later til å være vanskelig for folk i Norge å ta inn over seg at Irak er en flernasjonal stat. Dette til tross for at forholdet mellom arabere og kurdere har vært et åpent sår i irakisk politikk helt siden det kurdisk dominerte Mosul-vilayat ble innlemmet i den nye staten i 1925.

Etter å ha vært utsatt for årelang undertrykkelse, som kulminerte i gassangrepet på sivilbefolkningen i Halabja i 1988 (ca 5 000 døde), hilste de irakiske kurderne det amerikanske angrepet i 2003 velkommen, og danset i gatene da Saddam Hussein ble fanget samme høst. Mens de arabiske delene av Irak sank ned i blodig sekterisme, tok kurderne fatt på å gjenoppbygge sitt land.

Tyrannens fall åpnet en økonomisk blomstring i irakisk Kurdistan, og gjorde det mulig for kurdiske styrker å utvide sitt maktområde betydelig. Den nye irakiske grunnloven fra 2005 slår fast at grensene for den kurdiske autonome regionen skal fastsettes gjennom folkeavstemninger i omstridte områder, herunder provinsen og byen Kirkuk med sine betydelige oljefelt.