Vi har alltid kunnet lukke øynene.

Etter København-konferansen har klimafornekterne virkelig fått blod på tann. Oljelobbyen og deres sympatisører håper nå at de skal kunne få et stort nok flertall i opinionen på sin side til å stanse – eller i det minste begrense – arbeidet for en lavenergi og lavkarbonisert global framtid.

En snedig og velorganisert internasjonal kampanje har lenge systematisk lett fram detaljer i IPCC-rapportene som kan trekkes i tvil, og framstilt dem som om de undergraver alt det arbeidet som er oppsummert i disse rapportene. det er erfor vitkig å slå fast at drivhuseffekten er et vel etablert faktum, og at forbrenning av olje og gass øker innholdet av karbon i atmosfæren, slik at drivhuseffekten forsterkes. Fornekterne kan ikke bortforklare dette og må derfor blåse opp detaljer for å skape tvil om det vitenskapelige grunnlaget bak IPCCs rapporter.

I fjor høst ble det offentliggjort et stort antall interne dokumenter og e-poster fra East Anglia University. Det merkelig er jo at selv en svært tett lesing av disse dokumentene ikke har avslørt annet enn at forskerne tidvis har en fleipete tone seg imellom. Enhver sleivete formulering har nå i flere måneder blitt framstilt som bevis på at klimaforskningen er en slags kriminell sammensvergelse som vrir og vrenger på forskningen for å få til et løgnaktig resultat.

Enda høyere roper klimafornekterne om det gledelige faktum at isbreene i Himalaya ikke vil være borte om tredve år, til tross for at årstallet 2035 var kommet med i en IPCC-rapport. At bruken av dette årstallet var godkjent av IPCC-sjef Pachauri selv brukes til grove personangrep på ham.

Kurdiske jenter og tyrkisk identitet

Leyla Zana og Kariane Westrheim

Denne uka foregikk det i Brussel en konferanse om de politiske aspektene av kurdernes situasjon i Tyrkia. To kurdiske jenter som har vært i nyhetene den siste uka illustrerer den sammensatte virkeligheten på høyst ulikt vis.

Nyheten om at Medine Memi ble begravd levende av sin egen familie, fordi hun hadde snakket med jevnaldrende gutter, viser kurdisk tradisjon på sitt verste, mens meldingen om at ei anonym kurdisk jente på samme alder er dømt til åtte års fengsel for å ha deltatt i en demonstrasjon for kurdiske rettigheter, viser hvordan radikal kurdisk nasjonalisme har forvandlet det kurdiske samfunnet.

Konferansen i Brussel var sammenkalt av EUTCC, en menneskerettsorganisasjon med hovedsete i Bergen, nært knyttet til Raftostiftelsen og ledet av Kariane Westrheim. EU Turkey Civic Commission bruker de tyrkiske forhandlingene om EU-medlemskap til å rette søkelyset på kurdernes politiske og humanitære situasjon i Tyrkia. Årets konferanse var den sjette i rekken, og den tredje der jeg er tilstede.

Krekar igjen.

Krekar ville nekte kurdere å danse og synge

Det er nå mulig å oppsummere – iallfall foreløpig – reaksjonene på attentatet mot Krekar. De avspeiler en del holdninger i det norske samfunnet såvel til innvandring og islam som til situasjonen i Irak.

Fra den mere eller mindre rasistiske høyresida bruker man anledningen til å presentere grov hets mot Krekar personlig og mot innvandrere generelt, gjerne ispedd litt hyllest til Siv Jensen. Kanskje litt mere uventet har partiene FRP og Rødt vist seg skjønt enige om å benytte anledningen til å kreve mere politi. De to ytterfløyene mener begge at attentatet viser at politiet ikke utfører jobben sin bra nok. Begge parter mener også at trusler på Facebook og andre nettsamfunn må straffeforfølges.

Når det gjelder å utpeke mulige ansvarlige for attentatet er det derimot stor forskjell på ytterpunktene. Mens høyresida gasser seg i å klage (i de mest groteske ordelag; jf.r kommentarene til mine foregående Krekar-blogger) over at mordforsøket var mislykket, nekter de samtidig for at noen av deres egne kan stå bak.

Krekar i våre hjerter

Gårsdagens attentatforsøk i Oslo mot Mulla Krekar har utløst en flom av kommentarer, de fleste av ytterst kunnskapsløs karakter. Som vanlig går FRP til angrep på Krekar, selv om han i dette tilfellet faktisk er et voldsoffer, mens Brynjar Meling benytter anledningen til nok en gang å angripe kurdiske selvstyremyndigheter. En rekke anonyme kommentatorer boltrer seg – f.eks. her på vindheimbloggen – i voldsfantasier og hat- retorikk rettet mot en mann som skribentene i de fleste tilfeller later til å vite ytterst lite om.

Når Siv Jensen og andre profesjonelle rasehetsere benytter anledningen til å fiske i rørt vann,
viser det i grunnen bare at det er den vedvarende hetsen fra Fremskrittspartiet og liknende hold som er den største trusselen mot Krekar idag, og ikke politiske fiender fra Nordirak slik Brynjar Meling stadig påstår.

Det er muligens normalt at heller ikke journalistene later til å ha peiling på hva de skriver om: flere aviser skriver f.eks. i dag at Krekar var leder for ansar al-islam fra 1991 til 2001. Et raskt oppslag i Wikipedia eller Store Norske Leksikon ville vist dem at ansar al-islam faktisk ikke ble opprettet før i 2001. Men faktasjekk har kanskje ikke fremadstrebende unge journalister tid til i vår dager.

Attentatet mot Krekar.

Det er et klart signal om at Norge er en del av den store verden, når væpnede menn går til angrep på en utenlandsk geriljaleder i hans hjem i Oslo. Angrepet på Mullah Krekar kan ha ulike motiver, men må åpenbart knyttes til hans virksomhet i Irakisk Kurdistan – enten direkte, ved at irakiske eller kurdiske grupper er involvert, eller ved at det er utført av norske rasister og muslimhatere, oppildnet av den vedvarende hetsen fra FRP og liknende hold.

Det er selvfølgelig skremmende både for Mulla Krekar og hans familie og for andre innbyggere i vårt vanligvis svært fredelige kongerike at organiserte voldsmenn går til aksjon i et boligområde i Oslo. Men slike angrep rammer jo ikke vilkårlig; det er naturlig å anta en sammenheng mellom dette angrepet og Krekars tidligere virksomhet som geriljaleder i Nordirak og hans virksomhet som talsmann for jihad salafi i norsk og internasjonal offentlighet siden.

Storm på Rådhuset ?

Samarbeidspolitikk medfører gjerne kamelspising

Fredag 15 januar satte mange trønderpolitikere kaffen i vrangstrupen når de åpnet Adresseavisa. Varaordfører Knut Fagerbakke la nemlig over to sider fram en del problemstillinger som lenge har vært drøftet i rådhusets korridorer, men sjelden har nådd offentlighetens ører.

Kort fortalt dreier det seg om at Senterpartiet har uforholdsmessig stor innflytelse i den rødgrønne koalisjonen som har styrt Trondheim siden 2003.
Allerede i utgangspunkt har Senterpartiet fått god uttelling i formelle posisjoner ; med bare to mandater i bystyret har de fått en kommunalråd i hel stilling og en lang rekke andre posisjoner i råd og utvalg. Til sammenlikning har De Grønne, som også har to bystyrerepresentanter, bare fått en komitelederstilling på deltid og ingen andre verv å snakke om.

Vi i MDG føler at vi får tilstrekkelig gjennomslag i mange politiske saker, til at smaken av de kameler vi må sluke blir akseptabel. Likevel er det åpenbart at AP lar Senterpartiet få for stor innflytelse, og at noe av årsaken til dette må søkes i rikspolitikken.

En bindende klimaavtale ?

Det er klart at du er blitt skuffet dersom du hadde store forventninger til klimatoppmøtet i København. Den erklæringen som til slutt kom ut av det hele innebærer ingen løfter som kan sikre oss mot voksende utslipp av klimagasser.

Det er selvsagt rett som den norske forhandlingsdelegasjonen, med statsminister Jens Stoltenberg, Miljøminister Erik Solheim og sjefsforhandler Hanne Bjurstrøm framholder, at erklæringen innebærer noen små skritt i riktig retning. Men det er også riktig som de grønne partiene i Norge og resten av verden samt miljøorganisasjoner som Greenpeace og Norges Naturvernforbund påpeker, at det er for lite og for seint.

De kuttene som denne svært vage erklæringen antyder, vil ifølge klimaeksperter ikke kunne stanse den globale oppvarmingen på mindre enn to grader, langt mindre på den grensen på 1.5 grader som de mest utsatte landene krever.

Men så blir spørsmålet: hadde det vært mulig å oppnå en mere forpliktende avtale? De to nøkkellandene USA og Kina har antakelig strukket seg så langt de hadde ryggdekning for. Om president Obama hadde skrevet under på en skarpere avtale, slik han muligens hadde ønsket, ville han ikke hatt den minste sjanse til å få den godkjent i Kongressen.

Den presserende oppgaven er derfor ikke å overbevise politikere – de aller fleste politikere på toppnivå er klar over hvilke utfordringer vi står overfor. Oppgaven er å utdanne velgerne, og å få gjennomslag i den globale opinionen for de nødvendige tiltakene.

Isgufs fra Tyrkia

Den kurdiske lederen for DTP heter Ahmet Türk

Den tyrkiske forfatningsdomstolens vedtak om å forby det prokurdiske partiet DTP er et alvorlig tilbakeslag for tyrkisk demokrati generelt og for kurdiske rettigheter i Tyrkia spesielt. Tyrkias etablerte politikk har de siste åra på mange områder vært under press fra EU, ikke minst organisasjonen EUTCC med sete i Bergen, har sørget for at forhandlingene mellom Tyrkia og EU har holdt fokus på menneskerettigheter generelt og kurdiske rettigheter spesielt. Det uventede og uønskede resultatet har vært at mange tyrkere har mistet interessen for EU-medlemskapet og (ikke uten grunn) anser at europeerne har fordommer mot Tyrkia.

Forbudet mot DTP kan ses som et utslag av et generelt tilbakeslag for politisk liberalisering. En lang rekke politikere knyttet til DTP har blitt fratatt sine politiske rettigheter. Hele DTPs gruppe i det tyrkiske parlamentet har lagt ned sine verv, og den forsiktige tilnærming mellom tyrkiske og kurdiske interesser har stanset opp. Også PKK har bidratt til å forverre situasjonen gjennom en opptrapping av sine angrep inne i Tyrkia, nå sist ved å drepe 7 tyrkiske soldater i provinsen Tokat.

Inntrykk fra Eritrea

Utsikt fra rådhuset i Keren

Det er nå blitt to uker siden jeg kom hjem fra min første reise til Eritrea. Hensikten med turen var å undersøke hvordan vi kan forbedre avfallsbehandlinga i Trondheims vennskapsby Keren, og hvilke muligheter som finnes for å redusere utslippene av klimagasser. Tekniske rapporter om dette er under arbeide.

Men en slik tur – som noe nedlatende kan karakteriseres som bistandsturisme – gir selvfølgelig mange andre inntrykk enn de rent faglige. Eritrea er et land som har nådd sin selvstendighet gjennom lange kriger der store deler av befolkningen har deltatt i geriljaen, og samfunnet er den dag i dag mobilisert til kamp. Den siste krigen mot dent tidligere koloniherren Etiopia fant sted for få år siden, og situasjonen ved grensa er fortsatt spent.

En konstant mobilisering kan ha uønskede bivirkninger, og Oslosenteret for menneskerettigheter publiserte for få uker siden en rapport om menneskerettighetssituasjon i Eritrea som er deprimerende lesning. Her finnes ingen frie medier – landet har bare en eneste avis – og politisk opposisjon blir hardt undertrykt.

Norge og den spanske borgerkrigen

Den nye boka til Jo Stein Moen og Rolf Sæther, Tusen dager, har igjen aktualisert den spanske borgerkrigen. I oppløpet til den annen verdenskrig var det denne konflikten som mer enn noe annet definerte tidsånden. Samtidig bar de populære framstillingene av konflikten i svart/hvitt, preg av å være kulisser eller rekvisitter som partene brukte til å fremme sine perspektiver.

Mens krigen fra de nasjonalistiske opprørernes side ble framstilt som en kamp mot bolsjevistisk barbari, ble det fra republikansk side, fra tilhengerne av regjeringa, presenter et bilde av det heltemodige spanske folkets kamp mot fascisme og reaksjon. Slike framstillinger har naturligvis en propagandaverdi, men de tjener samtidig til å maskere de mindre vakre detaljene på ens egen side. Og for republikanernes vedkommende tjente glansbildet til å dekke over motsetningene mellom de moskvatro kommunister og deres sympatisører på den ene side og den sterke syndikalistiske fagbevegelsen CNT, som ble støttet av de populære anarkistene (FAI) og uavhengige marxister i først og fremst i partiet POUM, på den andre.

Denne konflikten ble vunnet med stor brutalitet av kommunistene. Anarkister og radikale marxister ble forfulgt, torturert og henrettet. Mange nye detaljer om dette er avdekket i russiske arkiver av Anthony Beevor til hans bok Kampen om Spania . Den klassiske framstillinga av denne konflikten er likevel fortsatt George Orwells berømte Homage to Catalonia.