Grønn ruspolitikk

På sitt landsmøte i april vedtok Miljøpartiet De Grønne et nytt arbeidsprogram for de neste fire år. Hovedvekt ligger naturligvis på klima- og miljøpolitikken, men De Grønnes program rommer også en radikal sosial- og kriminalpolitikk.

I innledningen til kapitlet om justispolitikk heter det:
En svært stor del av domstolenes og fengselsvesenets kapasitet går i dag med til narkotikarelaterte lovbrudd. Erfaringer fra andre europeiske land tyder på at mange av disse lovbruddene kunne vært unngått med en bedre helsepolitikk for rusmiddelavhengige. Rusmiddelmisbruk kan og bør håndteres primært som et helseproblem, i tråd med Stoltenberg-utvalgets konklusjoner.

Konsekvensene av dette synet ser vi i handlingspunkt nr. 15, der det heter at MDG vil - føre en human narkotikapolitikk der rusmisbruk behandles som et helseproblem. Vi vil avkriminalisere bruk av illegale rusmidler og besittelse av mindre mengder stoff til eget bruk. Vi ønsker derimot fortsatt at innføring, produksjon og salg av narkotika skal være straffbart.

I disse formuleringene ligger selve grunnlaget for en bedre ruspolitikk. Skadelig bruk av rusmidler er et helseproblem, og har ingenting i rettsvesenet å gjøre. Tvert imot viser det seg at straffetrusselen hindrer rusbrukere i å søke hjelp, også for plager som ikke har sammenheng med rus-bruken. Det er heller ikke påvist at forbud mot bruk og besittelse har vesentlig effekt på forbruksnivået.

Den siste setningen i vedtaket understreker at det er snakk om avkriminalisering og ikke legalisering, en viktig nyanse som ofte blir oversett i debattens hete. For dem som har problemer med å se forskjellen kan vi vise til den såkalte forbudstida i Norge. Da var produksjon, innførsel og omsetning av sterkøl, hetvin og brennevin forbudt. Det var aldri straffbart å bruke eller besitte de ulovlige produktene, men forbud var det like fullt.

Opphevelsen av brennevinsforbudet innebar ikke at man lukket øynene for alkoholens skadevirkninger, det betydde at man valgte kontrollmekanismer i stedet for forbud. Avkriminalisering av bruk og besittelse har lenge vært diskutert, og ble foreslått av den norske Straffelovkommisjonen i 2002, men avvist av Storting og regjering.

Å betrakte rus som et helseproblem og ikke som kriminalitet, innebærer naturligvis ikke bare at man velger bort straff for bruk av rusmidler, det betyr også at man setter inn andre tiltak som i større grad vil avdempe skadevirkningene av den omfattende bruken av rusmidler i dagens samfunn. Det er da også viktig å se på helheten av rusbruk, og ikke handle som om alkohol er vesensforskjellig fra de rusmidlene som står på narkotikalista. Rusforskere rangerer alkohol som et av de aller mest skadelige rusmidlene, om ikke det farligste.

De humane virkemidlene kommer til syne i kapittel 3.6 En bedre helsepolitikk. Her står det om forebygging av rusproblemer, om ulike behandlingstilbud og om støtte til pårørende. Det blir spesielt framhevet at pasienter med rusproblemer ikke må stigmatiseres. I hele helsepolitikken legger De Grønne vekt på at fysisk og mental aktivitet, sunt kosthold og en aktiv livsstil generelt er gode utgangspunkter mot de fleste helseproblemer, også de som knyttes til rus og psykiatri.

De konkrete tiltakene De Grønne vil ta i bruk for å redusere rus-skadene i samfunnet er nevnt under handlings-punktene 16-20. Særlig de to siste av disse er kontroversielle, også innad i partiet. Punkt 20 åpner for bruk av heroin som vedlikeholds-behandling for visse grupper misbrukere på samme måte som metadon. Dette er tiltak som er utprøvd med stor suksess i mange andre land, og som ikke bryter med de prinsippene som brukes innenfor det norske LAR-systemet idag.

Det mest utbredte rusmidlet etter alkohol er, i Norge som ellers i verden, hasj og marihuana fra hampeplanten, cannabis. Cannabis er ikke bare et rusmiddel, men har viktige medisinske bruksområder, blant annet for pasienter med MS. MDGs program må tolkes slik at vi er positive til medisinsk bruk av cannabis, uten at dette er nevnt spesielt.

I MDGs program heter det under 1.6 Bærekraftig landbruk, punkt 31 at partiet vil Oppheve forbudet mot dyrking av industriell hamp til bruk som for eksempel fiber og fôr. Det generelle forbudet mot cannabis førte til at mange land innførte forbud mot dyrking av industrihamp, en plante som ikke gir rus, men som også i Norge har mange tusen års historie som kulturvekst. Dette forbudet er nå opphevet i de fleste land, men ikke i Norge, der det rammer bønder på jakt etter nye inntektskilder så vel som museer og forsknings-institusjoner.

Men landsmøtets flertall ønsket å gå lenger enn dette, og vedtok derfor å - utrede offentlig kontrollert produksjon og omsetning av cannabis og starte et forsøksprosjekt med strengt regulert legalt salg av cannabis / marihuana.

Bolivias populære president, Evo Morales, har nektet å godta forbudet mot tradisjonell bruk av cocablader.

Nå er det ingen grunn til å tro at Norge blir blant de første landene som legaliserer cannabis, men utviklinga går nå svært fort, ikke minst på de amerikanske kontinentene.

Cannabis var legalt i de fleste land fram til forbudstraktatene påla statene å innføre forbud. To delstater i USA, Colorado og Washington, har, etter folkeavstemning i 2012, vedtatt å åpne regulert salg av cannabis til voksne, mens flere latinamerikanske stater arbeider med modeller for legalisering. Fremst i løypa ligger Uruguay der president José Mujica har tatt initiativet til en nasjonal debatt om statlig produksjon og omsetning av cannabis. Land som Panama, Jamaica, Mexico og Canada ligger ikke langt etter.

I København har bystyret gjentatte ganger vedtatt å gå inn for regulert omsetning av cannabis, blant annet for å hente de store pengestrømmene ut av de svarte markedet.Folketinget har foreløpig ikke akseptert en slik ordning, men det er antakelig bare et spørsmål om tid. I Nederland har ordførere fra ulike partier bedt regjeringa om tillatelse til å sette igang lokal produksjon av cannabis til de semi-legale coffee-shopene, som hittil har måtte ta inn sine produkter gjennom den uregulerte “bakdøra”.

USA og Sverige blir vanligvis ansett som de tøffeste forkjemperne for den globale forbudspolitikken. Når flere amerikanske delstater nå har vedtatt å starte legal omsetning av cannabis, blir det vanskelig for USA å legge samme tyngde som tidligere i sin motstand mot andre lands ønsker om liberalisering. Dette viste seg da Bolivia i 2009 trakk sin tilslutning til forbudsavtalene, for seinere å tiltre med en reservasjon for den tradisjonelle bruken av cocablader. USA fikk bare støtte fra 14 av FNs 189 medlemsland, i sitt forsøk på å avvise Bolivias tilslutning med denne reservasjonen.

Statsledere fra blant annet Colombia, Guatemala, Mexico og Uruguay forlanger stadig mere høylydt revisjon av de internasjonale avtalene som ligger til grunn for dagens kriminalisering av andre rusmidler enn alkohol. Dette arbeidet støttes blant annet av en internasjonal gruppe, The Global Commission on Drug Policy, som omfatter blant andre Thorvald Stoltenberg og Kofi Annan og har tilslutning fra en lang rekke internasjonale organisasjoner innen menneskerettigheter, helse og miljø.

FNs hovedforsamling har berammet en spesiell sesjon i 2016, der revisjon av de internasjonale narkotika-avtalene er tema. Her vil ikke minst Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) presse hardt på for grunnleggende endringer i regelverket. En slik gjennomgang vil sannsynligvis stimulere til endringer også i norsk narkotikapolitikk, i den retning MDGs program peker på.

Syria og kurderne

Her sitter PYDS leder Salih Muslim trygt under bildet av Öcalan, mens lederne for KNC-partiene er innesperret med et bilde av Barzani.

To artikler i Klassekampen 1. juni angår kurderne i Syria.

Statssekretær Torgeir Larsen forteller at Norge støtter den syriske paraplyorganisasjonen Nasjonalkoalisjonen (SNC). Han sier ingen ting om at Norge vil oppfordre denne koalisjonen til å anerkjenne kurdiske nasjonale og kulturelle rettigheter i et eventuelt post-Assad Syria. Få kurdere har tillit til SNC, som er nært knyttet til det tyrkiske regimet; et regime som ikke nettopp er kjent for sin kurdervennlige politikk.

Forholdet mellom (den arabiske) opposisjonen og kurderne i Syria belyses nærmere av Peter Johansen som påpeker at de kurdiske områdene under PYDs ledelse balanserer mellom regimet og opposisjonen. Det som kommer dårlig fram hos Johansen er de internasjonale aspektene av kurdernes kamp i Syria. Det er en klar sammenheng mellom det som skjer blant syriske kurdere og det som skjer blant kurdere i nabolandene Tyrkia og Irak.

Grønn storbypolitikk

Grønne politikere fra tyske storbyer.

Sist helg hadde jeg gleden av å delta på et møte i Berlin mellom folkevalgte fra europeiske storbyer.

Trondheim er, med sine mindre enn 200 000 innbyggere avgjort en spurv i denne sammenhengen, men problemstillingene er likevel i stor grad de samme som i metropolene Sarajevo, Budapest, Paris og Wien. Byvekst, høye boligpriser, nedbygging av grøntarealer og miljøfiendtlig trafikk er blant de gjennomgående temaene som sto på dagsorden. Byene har store utfordringer, men de er derfor også laboratorier der nye modeller for sosial og fysisk organisering kan prøves ut.

I de fleste byene som var representert sitter De Grønne ved makta som del av et rød-grønt samarbeide, mens Berlin styres av Die Linke og SDP. Et gjennomgående problem er avhengigheten av sosialdemokratene, som bremser reformer overalt, men mange steder er jo idag De Grønne jevnstore med sossene, og kan i større grad kreve gjennomslag for sine prosjekter enn i Trondheim.

Det er likevel mye det går an å gjennomføre. I den belgiske byen Gent er det startet et prosjekt som kalles levelige gater. Det innebærer at utendørsområdene tas tilbake fra bilene og fylles med leikeplasser, grill, trær, benker osv. Slike tiltak må naturligvis alltid kombineres med bedre kollektiv-transport, ordentlig sykkelparkering m.m.

Et problem mange steder er trafikken rundt skolene, når foreldrene leverer barna med bil. I Paris vurderer man å forby biltrafikk rundt skolene en halv time før skolestart. Et mere positivt tiltak som ble lansert er gå-buss, som jo praktiseres flere steder i Norge allerede.

I Trondheim har vi problemer med å handtere en befolkningsvekst på 3 000 personer i året, det er derfor lett å forstå at det blir kronglete når byer som München vokser med 30 000 mennesker hvert år, mens Wien vokser med 25 000. Berlin venter å få 250 00 nye innbyggere før 2030, og regner med at det er behov for 7000 leiligheter pr. år – pluss nødvendig infrastruktur.

Grønne folkevalgte fra Budapest, Helsinki, Gent, Wien og Barcelona

Folkeøkningen skyldes i stor grad at folk flytter fra distriktene rundt, men forsterkes av innvandring fra andre land. De økende boligprisene er et stort problem. Behovet for nye boliger økes dessuten av at det blir stadig flere husholdninger med bare en person og av økt arealbruk. Subsidierte boliger er en nødvendighet. Stigmatisering av folk med problemer gjør denne oppgaven vanskeligere.

Det var enighet om at den sosiale boligbygginga må stimuleres og at det er nødvendig med kommunale utleieboliger og tiltak for å redusere prisene. Ordfører Fritz Kuhn fra Stuttgart mente administrasjonen må sikre at minst 20 % av nybygde leiligheter har en sosial profil. Det må være en kjerneoppgave å sørge for at alle har tilgang til anstendig bolig. Leieboeres rettigheter må sikres. Miljøaspekter ved nye boliger må også sikres. Og ikke minst må de estetiske kvalitetene gjeninnføres der modernismens døde fasader idag har fått dominere.

Flere var inne på dilemmaer grønne politikere kan møte når de sitter ved makta. Politikere som har sin bakgrunn i aksjonsgrupper og borgerinitiativer av ulike slag kan plutselig stå med ansvaret for å kommunisere upopulære beslutninger til sine egne velgere, en situasjon som ikek alltid er like lett å håndtere

Delegater fra Paris, Sarajevo og Baden

Vi hadde interessante diskusjoner om direkte demokrati. Den sveitsiske representanten Yahya Hassan Bajwa fortalte hvordan sveitserne gjør dette, og Outi Silfverberg fra Helsinki fortalte om prøveprosjekter med såvel deltakende budsjettering som deltakende byplanlegging. Og i den svenske byen Falun har det grønne byrådsmedlemmet Bruno Kaufmann, som også er sveitsisk statsborger, fått igang et prosjekt med direkte demokrati.

Direkte demokrati byr på store utfordringer av prinsipiell og praktisk karakter, men byr også på forlokkende muligheter i naturlig forlengelse av grønn politikk. De Grønnes æra i europeisk politikk har knapt begynt. Vi går inn i spennende tider.

Brysomme trær

Den flotte eika med underskriftslister for bevaring festet rundt stammen.

Jo mer forurenset og tettbygd byene blir, jo viktigere blir de grønne lungene, og ikke minst bytrærne. De største kjempene ble jo plantet før bilismen oppsto, og hadde dermed helt andre livsbetingelser enn de trærne som plantes i dag. Men presset for å fjerne store gamle trær er stort. Folk klager over at de skygger for sola, at det blir visne blader i gata, at fugler skiter på biler parkert under trærne osv. Det er derfor nødvendig med en planmessig innsats for å ta vare på eksisterende bytrær og ikke minst å sørge for at det blir plantet nye.

Utfordringen med å ta vare på bytrærne er felles for alle store byer. I Oslo ropes det nå varsku, og organisasjonen Treets venner er blant dem som engasjerer seg. I Trondheim Bystyre fikk De Grønne for mange år siden igjennom et vedtak om vern av bytrær, et vedtak som har ført til at alle større trær skal kartlegges og gjøres rede for ved planer om utbygging.

Vi lever og vi dør. Uansett hvor langt vi strekker oss vil også livet til et tre ta slutt før eller seinere. Trondheim Bydrift oppdaget tidligere i år sprekker i ei stor, gammel eik i bydelen Ila. Etaten frykter at store greiner på mange hundre kilo kan brekke og falle ned. Siden treet står ved Ila Skole vil dette i verste fall kunne ramme skolebarn, mindre katastrofalt men fortsatt uakseptabelt vil bygninger, biler og liknede kunne ødelegges.

Det flotte treet ble plantet rundt 1870, og er altså 140 år gammelt. Dette er ingen høy alder for et tre som kan leve i mer enn tusen år under de rette betingelser. Og da det ble kjent at Bydrift planla å fjerne treet reiste det seg mange protester blant naboene. De Grønne ba om at rådmannen måtte gå gjennom saka på nytt for å se om det var mulig å forlenge livet til den vakre og populære eika.

Noe slikt tenker kommunen å bruke trestammen til.

Rådmannen tok opp hansken og fikk flere eksperter til å undersøke treets tilstand, og vurdere ulike tiltak for å forhindre fallende greiner. Alle konkluderte med at slik tiltak ikke ville gi realistisk sikkerhet mot framtidige ulykker. Det ble hentet inn en arborist, altså en ekspert på trær, fra Oslo, som konkluderte slik: ” … treets mekaniske tilstand er meget dårlig og sannsynligheten for brekkasje er vurdert som meget stor, på grensen til akutt.”

Tross betydelig innsats for å finne en måte å verne treet og dets omgivelser på, ble altså rådmannens konklusjon at treet må ned. Dette er selvfølgelig en tragisk avgjørelse, men Trondheim Kommune kan ikke ta ansvaret for å la treet stå, så lenge det er påvist at store greiner når som helst kan falle ned.

Et lite plaster på såret er det at kommunen vil plante tre nye eiketrær, og forsøke å ta både greiner og stamme i bruk til nye formål.

Kampen om kinomarkedet

Det er neppe de amerikanske superstjernene til venstre  vi går glipp av om det kommunale kinotilbudet forsvinner.

Norge har de siste hundre år hatt et system med kommunale kinoer. Disse kinoene har vært et viktig kulturtilbud til innbyggerne, og har ikke hatt som hensikt å oppnå økonomisk gevinst, men  systemet er nå i ferd med å bryte sammen. Både i Bergen og Oslo er kinoene overtatt av internasjonale medie-konsern. Den eneste byen i Norge av noen størrelse der det fortsatt er et bredt kommunalt kinotilbud er dermed Trondheim, men også Trondheim Kino merker presset fra de kommersielle markedskreftene.

Fremskrittspartiet og Høyre har i mange år presset på for et salg av kinoen. Et slikt forslag ble også fremmet 23. mai 2013, men ble nedstemt av et bredt flertall i Bystyret. Miljøpartiet De Grønne mener det er av største betydning å holde Trondheim Kino på kommunale hender og dermed sikre et bredt tilbud av norske og utenlandske filmer. De private konkurrentene vil utvilsomt konsentrere seg om de mest lønnsomme filmene, hovedsakelig giga-produksjoner fra USA. Det er ingen hemmelighet at disse internasjonale kino-konsernene også er interessert i å etablere seg i Trondheim.

Styret i Trondheim Kino, som er tverrpolitisk sammensatt, og der  også de ansatte er representert, frykter en situasjon der pengesterke konkurrenter melker de mest lønnsomme delene av markedet, mens det kommunale tilbudet må sørge for bredden. Styret mener disse vanskelighetene blir enda større dersom de skal måtte drive på grunnlag av dagens tariffavtale.  Kinoen har mange midlertidig ansatte, ofte studenter, som tar ut høye lønninger for noen timers arbeide med å ta imot billetter. Skifte av arbeidsgiver-tilknytning vil i praksis si at framtidige ansatte vil bli lønnet etter en annen tariff (dagens ansatte vil fortsette med samme lønnsvilkår som i dag).

Trondheim Kino er den eneste kinoen i Norge som er med i KS, og konkurrentene er det absolutt ikke, men forslaget om å la kinostyret selv bestemme selskapets arbeidsgiver-tilknytning falt i dårlig jord hos sosialistene, og splittelse i sentrum-venstre koalisjonen. Ryktet om at kinostyrets forslag kunne få flertall førte til at LO i Trondheim sendte et skarpt notat til bystyret. MDG er i utgangspunktet innstilt på å lytte til fagbevegelsen, men bystyregruppa har i denne saka funnet at det er viktigere å sikre det langsiktige kulturtilbudet. Vi valgte derfor, sammen med to av våre alliansepartnere, Krf og SP,  å støtte  forslaget fra det tverrpolitiske kinostyret, for å sikre et kommunalt kinotilbud i Trondheim i framtida.

De tradisjonelle venstrefløy-partiene vurderte dette annerledes. De var rasende over å tape saka og rettet i stor grad sine angrep mot MDG. Det var særlig SV, men også Rødt, som hisset seg opp. Dette må forstås på prinsipielle og ideologiske grunner, og selvfølgelig også som ledd i valgkampen. Arbeiderpartiet var langt mindre aggressive, noe som har sammenheng med at Arbeiderpartiets leder i Trondheim er medlem av det enstemmige kinostyret. Antakelig var de fleste av APs representanter enig i det vedtaket de stemte mot.

For bystyregruppa til De Grønne i Trondheim var det interessant å havne på vippen, og det var slett ikke gitt hvilket standpunkt vi ville havne på, men når vi valgte slik vi gjorde var det for å gi Trondheim Kino det handlingsrommet styret ba om. At vi samtidig fikk markert vår blokk-uavhengighet var bare en bonus.

Biogassen kommer

Det prosjekterte biogass-anlegget på Skogn

I regi av Green Highway, og i samarbeid med en lang rekke andre aktører, ble det 15. mai avholdt et seminar i Trondheim om biogass i transportsektoren. Her var få politikere, men mange representanter for næringslivet og den tredje sektor.

Det har  lenge vært en forutsetning at bussene i Trondheim skal over på  biogass. Forberedelsene er allerede gjort ved at 209 busser er gassdrevne, foreløpig med fossilgass fra Nordsjøen. Kjemisk er biogass og fossilgass nøyaktig det samme, nemlig metan. Forskjellen er at biogass går inn i et kort karbon-kretsløp, der utslippene tas opp av tilsvarende nye planter og trær, mens den fossile gassen inngår i et kretsløp på millioner av år. Biogassen regnes derfor som i prinsippet karbon-nøytral mens fossilgassen anses å gi varige økninger av CO2-innholdet i atmosfæren.

Kurdistan i støpeskeia

Kvinnelige gerljasoldater fra PKK

De pågående samtalene om en fredsavtale mellom kurderne i PKK og den tyrkiske regjeringa har store ringvirkninger i nabolandene. I Syria skiftet PKKs allierte, PYD, fra væpna nøytralitet til allianse med den tyrkisk-støttede opposisjonen allerede dagen etter Öcalans kunngjøring. I Iran frykter regimet at tusenvis av kurdiske geriljasoldater som trekkes ut av Tyrkia skal forsterke det lille, men militante partiet PJAK. Og i Irak ser det ut som kurdisk uavhengighet kommer nærmere for hver dag.

Mange var skeptiske da det ble kjent at den fengslede geriljalederen Abdullah Öcalan hadde tilbudt den tyrkiske regjeringa en våpenhvileavtale. Slike avtaler har PKK ensidig erklært en rekke ganger, men tyrkerne har alltid brutt dem. Denne gangen var det også usikkert om kommandantene på bakken virkelig ville følge sin fraværende leders oppfordring. Men den militære lederen Murat Karayilan velsignet fredsavtalen fra sin base i de irakiske Qandil-fjellene, og tilbaketrekkinga skal allerede være igang.